Godt nyttår!

Klokken slår 9. Jeg er på vei hjem fra kirken for å kle meg til den store festen. Kanskje bør jeg prøve å få snakke litt med mor og far på skype, nyttår er vel en slik typisk dag en bør snakke med foreldrene sine...i alle fall virker det som det når jeg ser tårene i øynene på mine brasilianske venner som feirer første nyttår som 24-åring uten familien.

På veien treffer jeg Anja, hun er på vei til kirka fra leiligheten, husker jeg ikke feil har hun låt den hvite singleten min. Vi er begge litt usikre på kleskoden på en slik kveld, har fått med oss noe om at det helst bør gå i hvitt..

Jeg gir henne en stor klem og et smil! Godt nyttår roper jeg! Nyttår norsk tid! Så skilles vi. Hele dagen hører vi rakettene smelle, men vi ser ikke et eneste fyrverkeri. Tankene faller på det storslåtte fyrverkeri på Copacabana stranden i Rio de Janeiro som bare er 150kr og 6 timer med buss i fra Vicosa, vår hjemby i Brasil, som for øvrig er tom etter en tre måneder lang streik ved universitetet.

Klokken slår 12. Vi sitter med lukkede øyne i kirken. Kanskje var det i stillhet, kanskje ba pastoren en kort bønn på uforståelig portugisisk. Ingen raketter. Ingen klemmer. Ingen "GODT NYTTÅR-skrik". Ingen stjerneskudd. Ingen nedtelling. Et nytt år, kl 12, brasiliansk tid.

En fantastisk feiring! Sammen med Ham jeg likevel elsker over alt og alle. I stillhet sammen med Gud innledet jeg året 2006, han som har gitt meg året i gave, og som nå gir meg et nytt år i gave. Sammen med mennesker som de neste ukene skulle vise seg å bli gode venner! Sammen med mennesker som allerede var gode venner. Og så tydelig sammen med Gud!


Siste dagen i år 2006. Jeg har ikke skrevet noen nyttårsforsetter, men har begynt godt allerede. Vasket i dag for første gang bilen, sjekket olja, og prøvde å lære meg forskjell på spylervæska og frostvæska. Dessuten ville far ha meg til å lære meg å kjøre opp oppkjørselen, ikke den jeg alltid krasjer i, men den andre...Den som bare mor og far kan kjøre opp..Den som til og med voksne mannfolk spinner i når de kjører opp i... Hehe..jeg var livredd, og etter ca 10 forsøk uten at jeg i det hele tatt hadde tro på meg selv at jeg ville klare det, sa jeg stopp...det får bli til neste år..

I kveld skal vi i siste liten visst være hos Audy. Vi skal lage god mat, fyre opp raketter, se Biler, proppe i oss med smågodt og chips, gi alle en stor klem og skrike godt nyttår til alle vi ser!

GODT NYTTÅR!!

Beijos!

skifte navn?

Min oldemor het Anna Rasmine. Jeg bor i hennes hus. Min farfar het Elling. Jeg bor i hans barndomshjem.

Jeg lurer på om jeg skal skifte navn til Eli Rasmine.

Eli Rasmine Bakken Idland

Eller kanskje bare Eli Rasmine Idland

Hvor mer jeg sier det, hvor mer har jeg lyst til å gjøre det...

2 dager i mitt lille paradis...
der en halvmåne danner lange skygger midt i den mørskeste natten
der det glitrer i en million små rimkrystaller
der kuldegradene sniker seg inn så nasen fryser
der en ikke hører noen biler
der en ikke ser noen gatelys
der det er bare deg, og Guds underfundige natur
der bare fossen durer
der bare en stemme synger
til deg Gud

på slike dager irriterer det meg grenseløst at jeg ikke bare er ute! At jeg på noen som helst måte kan finne på å gå inn i en overopphetet stue og se på film eller sitte i sofaen på hytta å lese pensum med en lillebrors irriterende fingrer som angriper meg i et sett. Eller at jeg i det hele tatt kan finne på å reise hjem igjen...

Når jeg er der vil jeg bare være der
Da vet jeg at det er det riktige
Der er det bare meg og Deg
Her er det så mye annet

2 nye alternativer om hva jeg kan bli:
- bilkræsjer..
- overta gården til onkel i Sirdal, starte retreatsenter, gå lange turer, tilbringe livet i stillhet sammen med Ham jeg elsker, nyte Hans utrolige skaperverk, prøve å passe litt på hans utrolige skaperverk så det ikke blir en millionhyttelandsby med innlagt strøm, vann og kloakk..

men kanskje er jeg for lat, kanskje sitter jeg likevel bare inne foran skjermen, kanskje jeg kommer til å savne statoilkakaoen, forro-dansen, bussturene, menigheten, alle vennene mine, butikkene osv...

Å joda bildene lyver litt...glemte kamera, så dette er mitt lille paradis i Sirdalen vinteren for noen år siden...nå er det dessverre bare rim og is, ikke det, elsker stedet uansett!

Gratulerer med dagen Jesus!

og god jul til alle dere mine venner!!

takk for alle gratulasjoner og god jul meldinger, presanger, bursdagskort og julekort (fikk vel bare et...hmm håper at julekorttradisjonen ikke dør ut..)

en annen stor feiring som vi begynner å se fremover er nyttårsfeiringa! Det ser ut som om vennegjengen skal være hos meg, så tar jeg meg den friheten å invitere deg som eventuelt ikke har så mye kjekt å gjøre på nyttårsaftenen til å komme til meg på Ålgård! Bare til å gi beskjed om du vil komme, så skal vennegjengen vurdere saken :P hehe...neida, så lenge ikke det blir for mange kan du nok komme!














Her kommer bilde av meg som verdens gladeste person (fordi jeg går på skøyter!) sammen med Anna! (Dette bilde skulle vært på sist blogg, men av en eller annen dum grunn ville ikke bloggen min legge det ut :( )

tjohei!

Julen er her, og mens vi venter på Jesu bursdag, har jeg begynt feiringen av min egen bursdag som er i dag... Torsdag ødela jeg julen for 12 av mine venner (+familien deres...) med å servere dem en halv båt hvitløk hver (mohahaha)! Neida...tror vi alle hadde en veldig koselig kveld, med salsa og forro dans, mime og hodeskalleleker og alt annet som hører med til et bursdagsselskap.
















some of my international guests: (a half year abroud make somethings with your guestslist..)Tone (half serbian) Leandro (half brazilian, half norweagian..) Anna (russian) Tamara (russian from Estonia) Anita (wannabe german??)

Thanks to all my guests for making a wonderful birthdayparty for me! So faltou o brigadeiro ne? ;) I also had a great visit from Brasil these days, Rafaela! It was really nice to speak some portugues again and to stay with some of the great brasilian people!
















Rafaela from Brasil, in a nice tipical brazilian pose! Of course we had to enjoy the sun in Norway (what? once again...really?! Sun in Norway?!?!?) with a little walk in Ålgård, taking pictures and some shopping of course(?!?)


But today we did the greatest thing ever! I think it is the thing I love most in this world to do!! Skating! Patinar! Gå på skøyter sammen med gode venner! Fantastisk...Fra nå av skal flere kvelder tilbringes på Klepp på skøytebanen like ved jærhagen!! mens vi venter på julesnø og skøyteis her hjemme...

Så er det bare til å sove litt før den store dagen i morgen (selv om i morgen er i dag på en måte siden klokka har passert 12 og vel så det...) 2 år nå...hmmm...2 år med lappen...men altså...20år sånn egentlig da.. litt skummelt egentlig...

forresten...lover å invitere litt flere mhs-folk hjem en kveld etter jul (evt etter eksamensuka?) når ikke alle er på juleferie! Så kan de som vil prøve ut oppkjørselen min ;)

bilen!!

Hmm..blei litt sjokka når eg plutselig såg någen blodspor på bilen ja...upps...neidå..e bare røde maling fra gjerde i oppkjørselen vår. Nå he eg krasja an litt både bak å framme...dvs sei at eg isje e så flinke å kjøra...d visste vel alle...men og at oppkjørselen vår e litt fæle..å når du isje he servostyring e d sje så lett å kjøre ut der..litt trongt kan du sei..så då blir d litt skrabe...

til Tine

I dag har jeg hatt verdens absolutte mest fantastiske dag på jobb! Første dagen på sikker nesten 2 måneder har vi hatt blå himmel, frost og litt tåke... Til vanlig hadde jeg nok sittet inne mesteparten av en slik dag, men i dag har jeg vært ute på jobb hele dagen! Og når jobben går ut på å sminke små søte barn med røde kinn og fregner, for deretter ta bilde av dem, gi dem presanger og gå rundt juletreet med dem, ja da kan vel ikke dagen bli så mye bedre! Spesielt ikke når en er omringet av en million julelys (og det er ikke en overdrivelse men et nøyaktig tall!!), tusen juletre og høystakker (det kan nok være en overdrivelse, men det er nokså mange..) tusen små julenisser, korpsmusikk (julesanger :)), og snø (okey da så er det bare bobler/skum, men i dag var det så kaldt at det nesten frøs til snø ;))

jeg måtte jobbe 2 dager i julenissens hemmelige verden i kongeparken i år også... blir vel aldri ferdig med det stedet, eller hva sier du Egil :P?

Men selv om jeg har hatt en fantastisk dag, skulle jeg egentlig ønske at jeg kunne vært hjemme i dag å snakket med Tine i telefonen noen timer, for jeg regner med du er ute å feirer dagen din nå......menmen, me får ta d i mårå vennen! Legger ut bilder av bilen min...de er ikke så bra.for det var litt mørkt...og den nye høye madrassen min som stikker en meter opp over senga (okey..det var en overdrivelse) og som jeg første natta var livredd for å dette ned fra...og som jeg en gang sist uke faktsik datt ned fra!! :O

Leif Arne, må nok skuffe deg med bilbildene...om det nå enda hadde vært så vel at jeg bare hadde krasjet den gamle bilen et par ganger, den var der så mange bulker på fra før av at en krasj fra og til egentlig ikke spilte så stor rolle... men nå har far kjøpt en ny bil, og den gamle er solgt for knoksepris til en kamerat... men jeg skal se om jeg ikke finner noen bilder av den taipa støtfangeren, så skal jeg poste dem en annen gang..















her e den høge madrassen på mitt sinnsykt fine, ryddete rom...hehe..i mårå ska eg pynta t jul trur eg...må meste d nå!

hmm...nå klarte eg visst isje å få lagt ut bilde av bilen ligavel..jaja..får prøva igjen litt seinare, men de komme!

Til Tine!

I god Tine-tradisjon, vil jeg nå, midt på mørkeste natta, skrive noen velvalgte ord om min kjære bestevennine, SSTTWÅ, som i dag fyller 20 år! Tine og jeg har kjent hverandre så godt som hele livet. Hvis en ser vekk i fra de to siste åra, er det bare en bratt fæl bakke, noen svetteperler på ryggen og et par minutter som har skilt oss. For akkurat et år siden lagte Tine pepperkakehus hjemme med venner på Ålgård, mens jeg sov i en toppleilighet med utsikt over Copacabana i Rio de Janeiro. I dag sitter jeg her hjemme på Ålgård mens Tine enten er i Hollywood eller Florida hvor hun jobber i Dinsneyworld.... En ting er sikkert...bestevenninner er ikke skapt for å være så langt vekke fra hverandre...

Jeg og Tine har ikke alltid vært beste venner...For det meste har vi vært nokså stygge uvenner... Da vi var små bet vi hverandre, (dvs jeg mener ennå det var du som bet meg, mens du mener vel fortsatt at det var jeg som bet deg?) og mesteparten av barne- og ungdomsskolen gikk med på baksnakking og hating av hverandre...Jeg vil helst slippe å nevne alle de forferdelige tingene jeg har sagt, tenkt og gjort mot deg...

Men heldigvis så skjedde det noe, som vi selv har sett på som en liten inngripen fra Gud i våre liv. En gang i slutten av 10.klasse må vi vel plutselig ha blitt nokså gode venner (vi har febrilsk søkt gjennom skoledagbøkene våre for å finne hvorfor og når og hva som egentlig skjedde, uten å egentlig finne noe bra svar..) for på yrkesmessa gikk vi plutselig sammen. Der lovde jeg Tine å hjelpe henne med karakterene for å komme inn på dans på lundehaugen, og etter den dagen følgte det mye flåklypaspilling, postsortering og litt matteeksamenslesing, og plutselig var vi bestevenninner. Det var vi i allefall i første videregående, selv om vi da var skilt på to forskjellige skoler... I allefall pugget jeg alle navnene i klassen til Tine (det er mer en jeg kan si om klassen jeg går i nå...), klassen som altså var danseklassen på lundehaugen dans. Flåklypespil..erhm..jeg mener lesinga av matten til eksamen hadde altså hjulpet Tine til å komme inn på dans!

Det som er så spesielt med dette, er at hvis ikke Tine hadde kommet inn på dans, hvis ikke vårt bitre uvennskap plutselig på en merkverdig måte hadde snudd seg til et vennskap slik at jeg fikk hjelpe henne med de gode karakterene, hadde ikke Tine møtt sine kristne venner i danseklassen, Tina, Mie og Renate, og da hadde nok heller ikke de tatt oss med på Jesus-festivalen og Arena, hvorav Tine faktisk møtte Jesus og ble frelst, og et år etterpå følgte jeg også med på lasset og ble kristen! Og hvis ikke jeg hadde blitt kristen...vel da hadde jeg nok aldri reist til Brasil, aldri gått på mhs, aldri jobbet i Baptistkirken... Rett og slett aldri fått et liv sammen med Jesus i evigheten... Derfor setter jeg vennskapet vårt så utrolig høyt, fordi jeg har sett og forstått at Gud lot oss bli venner for at vi skulle få lov til å finne sannheten, veien og livet.. Og jeg er evig takknemlig for at du holdt ut med meg det første året ditt som kristen, da jeg var den verst tenkelige bestevenninne å ha som et nyfrelst uvitende barn, en bestevenninne som satte spørsmålstegn med alt innenfor kristendommen, som den søkende, nyreligiøse, asketiske gnostikeren (får litt fine ord på det når en studere KRL...) jeg var... Jeg er utrolig takknemlig for at du stod fast på ditt, at du ba for meg, at du hørte på meg og at du til slutt førte meg til Jesus!

Men Tine er selvfølgelig så mye mer enn bare et middel som førte meg til Jesus. (selv om det i seg selv ikke er så lite det da..) Tine er den som har overlevd skravlinga mi på bussen hver morgen i et par år når alle egentlig bare vil sove. Tine er den jeg har delt ufattelig mange nattetimer med, enten i svingen under stjernehimmelen i en dyp filosofisk samtale, på rommet ditt foran TV-en med en heller dårlig film snurrende på skjermen (husker du den Kina-filmen?), badende i edlandsvannet eller i bilen min da vi ba sammen....savner å be sammen med deg!! Tine er den jeg fikk katten min Molly av! Tine er den jeg har spilt legoracer sammen med til dundrende s-club 7 musikk, Tine er den jeg har lagt uttallige typer snøhytter med i snøen, Tine er den jeg kan snakke om absolutt alt med, Tine er rett og slett bare en veldig god venninne! En venninne jeg deler utallige minner med! (aborea, women in white, mølleren, kongeparken, arena, impuls, latterkramper, gulerotkaka mi, muffins, olsens årnesentral, krokket, basketball...osv)

ok, hvis du ikke heter Tine nå, kan du egentlig bare slutte å lese nå, for dette blir vel egentlig mer direkte til Tine..og kanskje skulle jeg heller sendt det på en mail... :S menmen..

Tine, kjenne at eg savne deg någe sinnsykt! Savne å snakka med deg, klemma rundt deg, finna på crazy ting samen med deg og gå med lige klær som deg! Nå syns eg me he våre litt for lenge vekke fra kvarandre...vett på en måde at alt med he gjort å sånn me he hatt det fra nå av bare komme t å ver goe minne, d kan aldri bli det sama... Men samtidig håbe eg at me snart med kan få ver på same plassen igjen jallefall, sånn at med kan finna på nye ting samen, drømma i samen og snakka i samen igjen...

Du e ei fantastiske jenta! Merke at eg savne någen som deg, som alltid e der uansett, som alltid blir med å spele krokket uansett om det e eksamen dagen ittepå! Savne utrulig masse samtalane og drømmane våre! Digge deg for den supersosiala, gøyala jentå du e! For alt det løgna du finne på! Digge at du e ærlige å utrulig sjølsikker! Digge brannen du hadde for å gjør Jesus kjent! Du e den så gjørr meg så utrulig redde t tider...(som f.eks. når du sykle uten å holda hendene på rattet..) Men som regel gjør du meg bare så utrulig glae!

akkurat nå sitte eg å grine...sånn så eg gjorde for et år siden og når eg va i Brasil...eg har såde å sitt på bilde av oss..vett du ke..eg vil at du ska komma tebage...savne någen å ta bilde med...savne akkurat deg akkurat sånn så du e vennen! håbe eg får snakt med deg i løbe av dagen! (e på jobb i kongeparken fra hall 12-hall 8) love å legga ut et bilde av den "nye" bilen min i løbe av dagen, så eg forresten allerede he klart å krasje litt både framme og bag... :S og den høge nye madrassen i sengå, så eg he dotte ut av ei gång... 0: ellers går eg i helgå me ei blåe slags juksedongribuksa så eg fekk av deg ei gong! ;) Å så håbe eg d gamla nr ditt funke ennå, for eg he bedt litt folk om skriva melding t deg ;)

utrulig glae i deg vennen! savne deg!

Fica com Deus! e Q Ele te abencoe demais!!

hvor er alle heltene?

Om gamle damer kan rolse litt inni mellom, kan en også i deres tanker sjeldne noen gode refleksjoner. Selv om jeg vel heller ikke bør si også, for det er vel heller spesielt hos dem en kan forvente oss en del smarte tanker. Vi har i allefall en del gode grunner til å respektere dem ganske så høyt og kanskje også høre litt mer på dem. De har tross alt levd noen år lenger oss (ganske så mange faktisk), og for de av oss som synes det kan gå litt tregt i svingene hos gamle mennesker (de minner av og til (u)hyggelig om ringenes herres enter eller var det anter?:S de gamle, store, søte, fantastiske, diggbare trærne) har disse gamle mennesker tross alt overlevd et race av en utvikling som få av oss kan fatte og forstå. Selv river jeg meg i hodet over min nye mobiltelefon, selv har mange av disse gamle gått fra at et julekort i året var eneste kontakt de hadde med noen familiemedlemmer (fordi de verken hadde pc, telefon, mobil, tv osv) til å taste sms-meldinger daglig. Tidene har forandret seg, og det er ikke rart at de gamle ikke alltid henger like godt med i svingene når barnebarna egentlig synes de er litt njub (fordi som følte de datt litt av i svingene selv der ja..er njub en forkortelse av newbeginner, og min lillebrors favorittkallenavn på meg...) når den gamle ikke helt forstår dagens prat om sms, gps, msn, wow, lol, glhf osv, surrer rundt for alvor...

Men jo altså..poenget var at utviklingen har de siste hundre årene godt i lysets hastighet, og ikke i alle tilfeller har utviklingen ført til noe klart bedre enn det gode gamle... Og i dag forstod jeg plutselig noe av det min kjære Farmor har mast om lenge. "Det er så få mennesker ute i gatene for tiden," sier hun hver gang vi er på besøk. "Er aldri naboene ute hos dere heller nei," sier hun hver gang hun er på besøk hos oss. Og det er jo ganske sant, hvor er alle heltene? Hvor er småguttene som leker indianer og bygger hytter i skogene? Hvor er småjentene som sykler i gata i den tro at de rir på de flotteste hester? Hvor er nabokona som kommer for å "låne en kopp sukker" men egenltlig bare skal fortelle videre litt bygdesladder? Hvor er mannfolkene som sitter i gata med en ølflaske i hånda og ser på damene som går forbi? Eller hvor er egentlig de vakre damene som skulle ha gått forbi? (ok...de to siste der er vel kanskje ikke helt idealet da...men i alle fall i Brasil er dette et nokså vanlig fenomen, der folk faktisk holder seg mer ute på gata enn oss..)

Og i dag kom Farmor med et slags svar på dette spørsmålet...hun pekte nemlig både på avisa og tv-en og sa: "det er så mange mennsker her!" Der er alle mennesker. På en skjerm, i et blad. Der er det vi møter mennesker i dag. Ikke rart at Farmor reagerer. Det burde vel også vi gjort! Mennesker i dag ser du på TV, ikke i gata. Mennesker i dag leser du om i Se og Hør, det er ikke lenger nabokona som kommer innom med dagens sladder. Venner i dag møter du på msn, ikke på byen. Meninger i dag skriver du på bloggen (å ja..jeg er en stor synder her selv), du skråler dem ikke ut på en lokal pub. Beskjeder i dag gis over en sms, ikke over telefonen. (som i allefall er litt mer personlig). Eventyr i dag leser vi om i en bok, vi hører dem ikke av landsbyens forteller rundt et knitrende bål...

Ok, jeg vet, jeg overdriver en liten smule. Men dere ser vel også hvor vi kanskje er på vei? Gata blir tommere og tommere og kontaktlista på msnen blir lengre og lengre...

Jesu bursdag!

Vi nærmer oss en heidundrende bursdagsfeiring, der bursdagsbarnet faktisk ikke er verken meg eller deg, men Jesus. I år er tredje året jeg feirer bursdagen til Jesus som en venn av Jesus. Andre året jeg feirer den i Norge. Tidligere har jeg vel vært som de fleste andre er, en innbudt gjest, for vi er vel alle inbudne, men mens jeg menget meg med alle de andre gjestene i bursdagsselskapet, fikk jeg aldri helt med meg hvem bursdagsbarnet var! Eller jeg visste det vel, men jeg kjente Ham ikke, jeg visste ikke hvem Han var. Kanskje følte jeg det som så mange andre at det var jeg som hadde bursdag, det var da tross alt jeg som fikk gavene...

Men for ca to og et halvt år siden møtte jeg bursdagsbarnet. Og det fantastiske er at bursdagsbarnet faktisk klarer det jeg aldri klarer når jeg feirer bursdagen min med å ha åpent hus, han klarer å bli kjent med oss alle. Han har alltid tid til oss alle. (hvor mange venner har du som er slik? jeg har toppen to..) Han elsker oss alle. Han kjenner oss alle inn og ut og kjenner hvert hårstrå på hvert hode, hver rastløs storetå og hver lykkelige forelskelse. Han kjenner hver tunge tanke, en hver misunnelse, en hver løgn, en hver stolthet og en hver sjokoladeoppslukenhet. Han passer på oss alle.

Og med en annen glede enn før, selv om jeg selvfølgelig alltid har elsket julen, får jeg tårer i øynene og en varm god følelse inni meg når jeg synger julesanger, pynter juletre og hører juleevangeliet. For nå kjenner jeg jo bursdagsbarnet. Jeg forstår hvor utrolig fantastisk det er at Gud ble menneske, at Gud nedverdiget seg selv og ble et svakt lite barn, og ble som oss, og ble Jesus. Født, ikke skapt, av Gud. (der kom dogmatikken inn ja... ) Og jeg forstår hvorfor denne bursdagen selvfølgelig må være større enn både min og din bursdag.

Men så er det nå en høyst spesiell og uvanlig bursdag også. Det er nemlig få av oss som ber bursdagsbarnet om en ønskeliste, og enda mindre som faktisk gir gaver og kort til bursdagsbarnet. Og joda, man skal ikke glemme at man synger for bursdagsbarnet, og har en hau med fester for han, selv om han nok selv hadde foretrukket om julebordene hadde skiftet navn, fordi de fleste av dem ikke akkurat har som mål og feire bursdagsbarnet, men vel heller seg selv..

Men så er det jo også nettopp dette som er så spesielt med denne bursdagsfeiringen. Det er ikke bursdagsbarnet som får en gave, det er bursdagsbarnet selv som kommer med den største gaven av dem alle! Den gaven som jeg mottok for 2 og et halvt år siden. Gaven som er fint pakket inn i kristne liturgier, normer og tradisjoner. Den største gaven en kan få. Nemlig Guds nåde, kjærlighet og fred. Nemlig et liv i evighet sammen med vår Far, der vi alle var skapt til å være. Der det ikke finnes noe ondt, men bare er godhet. Den gaven som gir oss grunn til å stryke alle vanlige ønskelister, fordi gaven innebærer en utrolig vakker leveregel: Herren er min hyrde jeg mangler ingenting.

God jul!

ps: håper du også kjenner bursdagsbarnet, det gjør både julen og livet noen hakk bedre, dessuten er det vel logisk å kjenne bursdagsbarnet når en først feirer bursdagen så iherdig... Han har tid til deg også altså, så han venter egentlig bare på at du skal si de "magiske" ordene, Jesus, jeg tror på deg, jeg tror du er Guds Sønn, og jeg tror på at du døde for mine synder, for at jeg skulle få et evig liv sammen med deg...så enkelt..så vanskelig..

pps: kanskje vi bør prøve å gi Jesus også en bursdagsgave til jul?

enda mer utvidet ønskeliste ;)

• Sett inn pengene du ellers ville brukt på å kjøpt julegave til meg for på kontonr: 6318 09 53878. Da går pengene til strømmestiftelsen, hovedsaklig da til mikrofinans, altså smålån til fattige mennesker slik at de kan få en sjanse til å komme seg litt oppover i denne verden!
• gavekort på masajetime (hmm..ja...jeg hater egentlig masaje..men i følge fysioterapeuten er visst skuldrene, nakken og ryggen min nokså stive...)
• en litt stor veske
• noen vil kanskje si et belte :P (så jeg slipper å bruke far sitt...)
• klær generelt...
• et stort badehåndkle
• en bibel type kings james utgaven kanskje...
• hmmm...jeg skal se om jeg finner noen bra bøker også som ikke er pensum..hehe...noen som har noen gode anbefalinger?
• en liten paraply
• cder...typisk rolig instrumental musikk (f.eks. klassisk), et eller annet gøy musikk jeg kan høre på i bilen....salmecd (ikke samle) kanskje wow...?
• de andre har halvveis overtalt meg til å ønske meg bestikk og tallerkener og glass og andre utflyttingting...så jo..men jeg flytter ikke ut ennå!!
• akrylmaling
• grå statoil termos, slik at jeg kan fylle på gratis kakao til vennene mine også ;)

blir generelt glad for det meste!

hva skal jeg bli når jeg blir stor?

Jeg hiver meg på Ingeborgs ide om å ha litt idemyldring med dere om hva jeg skal bli når jeg blir stor...her er de forslaga som går å virrer rundt i hodet mitt: (ikke i prioritert rekkefølge!!)

prest (det vil si i den norske kirke...det vil si at jeg blir værende i stavanger for å studere)
kateket (det vil også si i den norske kirke, men da må jeg studere to år i oslo :S)
pastor (det vil si i en frimenighet, f.eks. en baptistmenighet :) da må jeg pendle to år til Oslo og studere på salt)
pastora (dvs i Brasil, en kvinnelig pastor i Brasil..)
ungdomspastor/arbeider (hmm...da blir det nok også salt)
misjonær (i Brasil? i Mosambik? der snakker de også portugisisk! hva studerer jeg da? blir jeg da teltmaker misjonær? i så tilfelle hva slags telt skal jeg lage? kanskje 12-mannstelt med innebygd kart og gps, elle kæ seie du Tine?)
bistandsminister (for å legge lista litt høyt..)
politiker (da mener far og mor at jeg kan forandre verden, hmm..en kristen sv-politiker...skummelt, men fortsatt bedre enn samarbeid med frp?!)
bistandsarbeider (da tar jeg utviklingsstudier og henger meg på resten av Hald-folka i planen om å redde verden)
journalist (min ungdomsdrøm...da må jeg lese aviser...blæh...)
forfatter (min barndomsdrøm...jeg skal nok skrive en bok uansett en gang. ;))
lærer (på en videregående skole i spansk, KRL og samfunnsfag/sosiologi...så tilfelle må jeg kanskje også lese aviser?? så tilfelle reiser jeg et år til Bolivia å lærer spansk og besøker Brasil :D)
eller kanskje jeg bare skal flytte til Brasil, gifte meg og bosette meg i slummen og jobbe på et barnehjem/dagssenter/kirke der... (så tilfelle vil jeg lære capoeira!!)
50% som teaterlærer (da kan jeg gå et år på en vanlig høyskole med vanlige mennesker og være aktiv i laget et år)
arbeide med innvandrere i Norge (da må jeg begynne å snakke pent..bokmål...blæææ)

Målet er uansett å redde verden!!

hmm...eller kanskje målet er å være så ydmyk at jeg ser at jeg ikke kan redde verden. Tenk så heldig jeg er som her kan velge på øverste hylle, og målet mitt er egentlig bare å få den mest innflytelsesrike jobben jeg kan få. Den som på best mulig måte kan være med å forandre mennesker og forhold i verden til det bedre...Om det så er som politiker hvor jeg forandrer systemer, eller som lærer eller pastor hvor jeg forandrer mennesker.

Jeg kjenner kristne, gode mennesker som jobber med å veie middagsmaten til sultne brasilianere som spiser lunsj ute på en av de mange self-service restauranter, hvor du betaler noen få kroner pr 100 gram. Hvilken meningsfyll jobb er det? Men jeg kan vel på ingen måte si at denne dama her ikke kan ha et like menigsfylt liv som meg (som da selvfølgelig ender opp med å bli bistandsmister ;)

Nei, målet må bli å være så ydmyk at jeg kan jobbe på et lite supermercado i Vicosa og pakke varene oppi handleposene til kundene (eller gjestene da..) og ha tro på at Herren fortsatt er min hyrde og jeg fortsatt ikke mangler noen ting, at det er Han og ikke jeg som har makt til å frelse, og at det er Han og ikke jeg som skal fullføre løpet. Dessuten er det ikke hva du gjør men hvordan du gjør det som er det viktigste. Et hvert yrke (nesten iallefall...) kan ære Gud, i et hvert yrke har du muligheten til å vise kjærlighet og omtanke for dine medmennesker og overalt du er er du et lys i verden.

Ønskeliste

• Sett inn pengene du ellers ville brukt på å kjøpt julegave til meg for på kontonr: 6318 09 53878. Da går pengene til strømmestiftelsen, hovedsaklig da til mikrofinans, altså smålån til fattige mennesker slik at de kan få en sjanse til å komme seg litt oppover i denne verden!
• gavekort på masajetime (hmm..ja...jeg hater egentlig masaje..men i følge fysioterapeuten er visst skuldrene, nakken og ryggen min nokså stive...)
• en litt stor veske
• noen vil kanskje si et belte :P (så jeg slipper å bruke far sitt...)
• klær generelt...
• et stort badehåndkle
• en bibel type kings james utgaven kanskje...
• hmmm...jeg skal se om jeg finner noen bra bøker også som ikke er pensum..hehe...noen som har noen gode anbefalinger?
  

om eksamen, gamle, golne koner og menn og sånn

Jeg takker Gud og fysiotereapauten min for at jeg på onsdag klarte å skrive en 7 siders lang eksamen på maskin, etter først å ha skrevet ut tre kladdebøker med notater. For et halvt år siden satt jeg storgråtende på bussen fra stavanger til mandal, fordi legen sa at det ikke fantes håp for hendene mine. Etter å ha skrevet et ord hadde jeg vondt i en dag etterpå. I dag, to dager etter eksamen, er jeg uten smerter, og med stor glede har jeg tatt fram mine gamle mediekunnskaper og lager nå brosjyrer og innbydelser for kirken. Herlig!

Har egentlig hatt en nokså innholdsmessig dag...

Klippet meg for første gang siden Brasil! :S

Var på bønnemøte i kirken med de gamle damene på Ålgård. Dette er virkelig en del av de høydepunkteneman har i løpet av et år, i og med at det ikke er så ofte jeg får være med dem. Men å se at gamle damer er så brennende i troen som disse damene er, gir meg håp om at også jeg kan klare å stå løpet helt ut. Dagens ungdom, dere skulle visst hvor mye disse gamle ber for oss ungdommer! Kanskje burde vi bett litt for dem også, en skal huske på at de sliter med både den ene og den andre sykdommen....

Var på lovsangskveld på misjonshøyskolen. hmmm...jeg sliter litt der altså... Så vanskelig å se at Gud er den samme, på skolen, på ungdomsmøter i babben og på bønnemøter med de gamle koner. Så altfor lett det er å henge seg opp i formen! Hvorfor i all verden må jeg stå for å lovsynge Gud? Han hører da like godt om jeg sitter. (som jeg forsåvidt klarer utmerket på et lovsangsmøte i babben en kveld jeg er trøtt i beina..)Likevel irriterer meg det grenseløst at en ikke lovsynger Gud stående på misjonshøyskolen, og i respekt for de som satt bak meg ville jeg helst ikke reise meg heller. Men det som irriterer meg mest er at irriterer meg over at jeg ikke kan reise meg å lovsynge! Hvorfor ikke bare tilbe Gud, han fortjener da det uansett!

Iallefall hadde en gammel grå mann en veldig bra tale om å ikke fremheve seg selv, noe han selv var et utmerkende eksempel på. En gammel grå mann det nok aldri hadde falt meg inn å se to ganger på. Og der satt jeg sminket og nyklipt med et tonn med spray og skum i det liksom "krøllete" håret mitt og tenkte, med en smule dårlig samvittighet fordi jeg faktsik ønsker at folk skal se meg, at gid jeg bare var en slik gammel dame som mine kjære bønnevenner fra morgenbønnen min. En gammel dame er liksom søt uansett om øynene er skjult bak tusen rynker, håret er grått og tynt og klærne (vel ja...alle vet hvilke klær gamle koner bruker...kan ikke forklares, men er nok allerede oppdaget) Mine bønnepartnere i dag er så absolutt tusen ganger vakrere enn oss sminkte ungjenter med stramme bukser og påsveist kinesisk hår. Med en snodig hatt på hodet, et blomstrete sjal og en bibel hånden slår de i mine øyne en hver supermodell. Og med et brennende omsorgsfullt hjerte ber de for oss ungdommer og sine gamle, syke venner og ektemenn, leser de i andaktsboka hver morgen (selv om de synes det er vel tidlig å måtte stå opp til bønnemøte klokken 10, har de alltid et bibelvers å dele fra morgenstunden sin med Gud) Nei, litt heder og ære til de gamle grå! Det fortjener de!! Vi har mye å lære, og et håp å se fram til :)

twist ;)

Jeg kjenner en urolig følelse i magen som sier meg at jeg kanskje så smått begynner å bli voksen. Jeg har enda ikke begynt å drikke kaffe, men jeg har fått en spesiell kjærlighet til twist, en snopepose som jeg i hele mitt liv har ristet på hodet over å tenkt noe slikt som, hallo voksne dumme mennesker, hvorfor kjøpe twist når 90% av sjokoladene ikke er gode, hvorfor ikke holde seg til melkesjokolade?

Helt til en konfirmant tok med seg 2 poser twist til konfirmantundervisnniga (og jeg må innrømme jeg tenkte samme tanken...) men for en spenning og nytelse...alle grabbet til seg sin favoritt (hva er din? min er noen gule noen...karamellkrisp tror jeg, før var det lakris..) Og etter et kvarter ble bare bananene liggende igjen... Jeg elsker herved twist! Det er godt!

Det rare er at i min familie er vi veldig twistutradisjonelle, for noen matmomser i familien liker alle sorter like godt (det er ikke meg...) så det blir ikke liggende igjen verken en hau med kokos, bananer eller marsipan....de bare forsvinner alle sammen samtidig...

I dag så jeg at det er nok min kjære bror som er årsaken til det...

(alt en kan skrive om når en egentlig bør øve på eksamen...)

vennekveld med Tinevennen ;) savne deg!!

Bibellesning i Brasil

Leser om bibellesning i Brasil. Det er pensum til eksamenen min! Fytti grisen vi har mye å lære!! Hvorfor har vi stoppet å lese bibelen her i Norge? Hvorfor lar vi den høylærte presten forkynne ordet, uten å ta med bibelen i kirken for å lese det selv! Leser du som kristen i Norge bibelen hver dag? Som plikt da? Eller lar du den gå inn i livet ditt?

Hvor mye går taler, andakter, cellegrupper, personalmøter, strategier osv. i din kirke utifra bibelen?

I Brasil er en ungdomsgudstjeneste et møte der en leser en bibeltekst sammen og snakker om den! Det står det respekt av! For evangeliet er kraften til frelse (hadde jeg vært innhugga brasiliansk bibelleser hadde jeg som teologistudent med kommende eksamen i bibelen husket dette bibelverset litt mer korrekt, men poenget er, det er bibelsk å lese bibelen!) Hva er vel vår tro uten ordet?

a biblia no Brasil

Quando despudi Brasil, prometi q ia levar uma coisa pra Noruega, a biblia. Acho q na verdade so levei saudade...

Vcs no Brasil tem um jeito de ler a biblia junto, estudar a biblia junto, entender a biblia junto. E tb faz a biblia viver nas suas vidas.

Aqui o pastor fala da biblia (as vezes ate ler um versiclo ou um capitulo da biblia). Aqui a gente tem grupos biblicos sem levar a biblia. Aqui a gente vive uma igreja, quase sem usar a palavra de Deus.

To lendo um livro pra meu exame, de estudos biblicos nos grupos basis na igreja catolica do Brail. To lendo do Carlos Mesteres.

E tao estranho tentar aprender ler a biblia dos catolicos!!??! E tao naturalmente aprender ler a biblia dos brasileiros!!!! E tao triste que eu esqueci que eu ia levar a biblia pra Noruega!!

Mas agora vou tentar de novo...ora pelo nosso pais...q nos vimos a allegria de ler a biblia junto!

fortsett og be!!

Jeg var oppe i skyene
Jeg var Moses som skulle føre Israel ut av Egypt
Jeg skulle redde verden
Det skal jeg ennå
Men noen har fått meg ned på jorda igjen
Og for en gangs skyld skal jeg høre på dem
Selv om jeg gjør det med tårer i øynene og en vond klump i magen
Jeg ville jo bare hjelpe
Vil jo bare hjelpe
Men nå kan alle dere som ristet på hodet le godt ut
Og så kan foreldrene til barna gråte litt til

For jeg har gitt opp
Jeg kan ikke starte en fadderorganisjon
Ikke enda...
Ikke som heltidsstudent med heltidsjobb
Jeg kan ikke ta ansvar for så mye penger
For så mange mennesker
For et så langsiktig prosjekt

I denne verden finnes det over en milliard bedende, sultende øyne
Heldigvis finnes det en del hjelpeorganisasjoner også
Vel etablerte hjelpeorganisasjoner
Som vet hva de driver med
Som vet hvordan de kan bruke pengene best

Jeg kan ikke stå ansvarlig for dette
Jeg bevarer min iver
Min glød
Med at vi må gi
Men alle trenger de pengene like mye
Selv om et prosjekt på vei til nedleggelse som jeg til og med har besøkt frister mest å hjelpe
Ser jeg at vi til nå gjør bedre med å støtte eksisterende organisasjoner

Men ikke gi opp folkens
Det er makt i foldende hender!
Fortsett og be!

Fortsett og gi!!

Ønskelista bør fortsatt være et kontonummer til en bra orginasasjon






ÅRRHHH...dumme dumme dumme fornuftige, langsiktige, rasjonelle tanke!!! skulle så gjerne hjulpet!!! Men vi kan fortsett hjelpe så mange andre...

et forslag...

Et forslag til en fadderordning. (jeg skal klare å finne ut en måte å gjøre det på...angående å føre penger over til Brasil og slikt...) Men altså, jeg vil gjerne se hvor stor interessen til å være med å hjelpe er. Som sagt, er vi 60 som betaler 100 kroner i måneden er vi der. Du kan foreksempel velge deg en sum:

50 kr pr måned (dette tror jeg alle kan klare, det er bare snakk om å droppe å kjøpe mat i kantinen 2 ganger i måneden...)
100 kr pr måned
150 kr pr måned
200 kr pr måned
250 kr pr måned

Du kjenner din egen økonomi, du vet selv hva som er en tiende av det du tjener! Og så spør du alle dine venner og famile og kjente om de vil være med! Jeg har besøkt prosjektet og går god for at disse pengene kommer til å bli brukt på best mulig måte. Og så gir du beskjed hvis du vil være med å hjelpe (ingenting bindende, for vi er vel enda i idefasen på noe som kan bli stort...), så skal jeg sjekke forholda for en fast giverordning...

innsamlingen er i gang..

jaja.. hvem vet...kanskje er det virkelig mulig å hjelpe. I dag samlet vi inn ca 2600 kroner i kollekt på impact (ungdomssmøte) og skal sende alle til barnehagen i Rio. Planen er å lage en veldedelighetskonsert i januar, og folk snakker om å ha bingo en kveld. Kanskje basar? Spillekveld med inngangspris på 50 kroner... Kanskje noen vil bli faste givere? Hvem vet...går vi sammen kan vi klare det! Får vi i gang flere mennesker er det lettere å samle inn penger blant rike nordmenn enn fattige brasilianere, det burde i alle fall vært det, selv om de fattige på et vis har det med å gi mer enn de rike.

Fortsett å be, og gi beskjed hvis du vil være med å hjelpe!

...til disse...

Hehe...gode gang Eli, her starte du din egen fadderorganisasjon...jaja...Her kommer bilder av barna fra barnehjemmet.

Klarer vi å samle inn 6000 kroner i måneden?

Hvis jeg ikke husker feil har nordmenn økt handelsmengden dette året med 7 %. Sist jeg sjekket naturfagsboka eller bibelen kunne jeg ikke finne noe om at mennesker rent fysisk får et større og større behov for mer saker og ting, selv om en helt klart ser at vi sosialt sett tror vi trenger dette. Dessuten er det global oppvarming som er problemet foreløpig, ikke ny istid, så kanskje vi overlever uten 15 gensere og 5 par med vinterstøvletter?

Forskere sier vi nå har jul hele året, og at når julen ringer inn i november vil alle grenser sprenges, igjen. For hvert år som kommer kjøper vi mer og mer. Og det er jo ytterst nødvendig, det ser vi jo alle. Hva ville vel skje hvis julefeiringen ble ødelagt av at gavene ikke rakk helt opp til juletreet og dekket over hele det nedslitte juletreteppe? Eller hvis julekjolen fra i fjor blir brukt om igjen de to neste åra, selv om den lilla fargen og de store pusjene som var så inn i fjor er absolutt helt ute i år? Det er jo heller vanskelig å se at en vanlig nordmann kunne overlevd under slike forhold!

Det rare er at så mange andre av verdens befolkning klarer seg helt fint uten lilla julekjoler, hjemmekinoannlegg og et juletre fylt opp til randen. I allefall i dag, så får vi da heller se hvor lenge det varer. Fordi det er vel ingen hemmelighet at selv om vi nordmenn sier ja takk til global oppvarming (hvem er vel ikke lei av kalde vintere, høy strømpris og enda surere sommere?) er det de svakeste i denne verden som først vil få hjemmene sine oversvømt, og da snakker jeg ikke om julepresanger, men av en flodbølge som nettopp ble utløst av blant annet vår koselige julehandel.

Eller hvordan var nå dette her? Nå er det et år siden jeg selv feirte jul i Norge, og jeg må ærlig innrømme at hvis du reagerer på at det var tidlig å begynne med julepratet i november, pleier jeg å være helt enig, men akkurat i år savner jeg slik den norske julen at jeg reagerer sterkt på at jeg ennå ikke har sett en eneste julenisse i butikkene. Håper ikke julenissene også har tatt ferie i Brasil og lært seg teknikken å komme for sent. Men selv om jeg gleder meg som et lite barn, husker jeg noe om at julehandelen folk flests øyne ikke er så innmari koselig, men heller et rent kav og stress, der jeg vel ikke er den første til å si at julebudskapet har druknet i en hau av gavepapir. Og de to beste tinga med å feire jul i Brasil var at jeg ikke kjøpte mer en tre julegaver og fikk vel toppen flere en små jule og bursdagsgaver igjen. Og tro meg, det var familien og vennene, maten og snøen jeg savnet, ikke det overfylte juletreet. Derimot fikk de få små gavene jeg fikk en ekstra stor betydning. Men og ikke få flere en 7 julegaver, det må vel ødelegge den gode, norske, koselig juletradisjonen dere, ja for all del, den skal jeg ikke ta fra dere.

Men jeg vil gjerne fortelle om noen små barn som vil bli tatt fra noe denne jula. En barnehage i en kirke i Rio de Janeiro må etter 10 år nå stenges av. I barnehagen møter hver dag 64 barn opp. Barn som foreldrene ikke gidder å ta seg av. Barn som blir slått. Barn som ikke får annen mat i løpet av dagen enn den de får i barnehagen. Barn som opplever foreldre som slår, krangler, drikker og er utro. Foreldre som ikke bryr seg. Heldigvis finnes det noen som bryr seg. Du er kanskje en av dem? Jeg har selv besøkt denne barnehagen. Jeg har selv sett hvordan disse barna får en mulighet til å få et bedre liv, fordi de får mat og kjærlighet. Fordi de får høre om Jesus. Fordi de kanskje kan slippe å bli som sine egne foreldre, som ikke fikk den hjelpen de trengte som små barn i en stor farlig slum.

Det er selvfølgelig snakk om penger. En pengesum som der nede er enorm, en pengesum som for oss ikke er fullt så uoverkommelig. Hver måned koster det ca 36 000 kroner å drive barnehagen for de 64 barna. Dette dekker mat, lønn til lærerne, elektrisitet, lokaler osv. Høres det mye ut? Jo det gjør det. Men de skaffer mesteparten av pengene selv. De mangler ca 6000 kroner i måneden. Min drøm er enkel. Kanskje klarer vi nordmenn å overleve med 4 presanger mindre under juletreet. Kanskje klarer vi å sette øverst på ønskelista: slipp unna julestresset og køen, sett heller penger inn på denne kontoen, slik at vi kan hjelpe disse 64 barna til å få et bedre liv. Det er snakk om en vinn, vinn, vinn, vinn situasjon i mine øyne.Vi må ikke tåle så inderlig vel, den urett som ikke rammer oss selv.

Det er bibelsk å hjelpe. Det er menneskelig å hjelpe. Det er mulig å hjelpe. Det er samme om jeg siterer bibelens over 2000 vers om å hjelpe de fattige, eller om jeg siterer blasfemeren Arnulf Øverland.

La oss gjøre noe! Ikke la oss sitte stille å se på at vårt juletre blir fylt opp mens øynene til disse foreldrene blir fulle av tårer.. det kunne vært deg....

Jeg kommer til å mase lenge. Jeg kommer til å fortsette å være tøff. Men vi må gjøre noe snart! Før det er for sent!!

I dag fikk jeg mailen av Jandira som fortalte om barnehjemmet. Jeg sa vi må prøve å hjelpe. Alt vi kan! Vi må be for dem! Det kan du begynne med med det samme!! Og så vet jeg ikke om vi praktisk klarer å samle inn nok penger. Kanskje må de stenge ned barnehagen fordi det er for sent, fordi det ikke er mulig å skaffe pengene som skal til. Det er snakk om 64 barn. Kanksje over hundre foreldre. Jeg vil tippe over 1000 tippoldebarn. Det vi gjør i dag kan hjelpe i lang tid framover.

Jeg er i kontakt med henne, og jeg får snart beløpet som mangler. Jeg klarer ingenting alene, men kanskje kan vi sammen hjelpe. Hvis ikke, hvis det allerede er for sent, anbefaler jeg deg å sette et annet kontonr øverst på ønskelisten. Det er nok av de som trenger hjelp. Skulle bare ønske det var nok av de som ville hjelpe!

Jeg er ikke så flink til å regne, men selv jeg ser at 6000 kroner i måneden er mye. Men går vi sammen 60 stykker er det snakk om 100 kroner i måneden hver. Det har vi alle råd til! Så hver så snill, spre dette videre! Kopier gjerne denne posten til din egen blogg. Jeg har ikke peiling om det er praktisk mulig. Jeg handler uten å tenke nå. Handler på det hjertet mitt sier er rett, på den eneste reaksjonen vi kan ha når vi hører om slik urettferdighet. Så hvis du vil gi, gi beskjed, og hvis vi blir mange nok med, får vi be Gud ordne dette med banken og overføringer og sånn...

Etter min mening har vi få unnskyldninger...

å ta av seg masken

Hele mitt liv har jeg vel egentlig tenkt at jeg ikke akkurat har vært den vakreste jenten i klassen. Tviler på at det er så mange jenter som tenker at de er det. Likevel prøver vi vel alle å være det....Det vil si, skal prøve å gå tilbake til meg nå, jeg har siden ungdomsskolen prøvd å se penere ut enn jeg er. Sminket meg, brukt linser, prøvd å gått med litt matchy klær.

Men så skjedde det noe. Jeg reiste til Brasil, og fra dag en fikk jeg høre hvor vakker jeg var. Av venner, av gutter, av folk på gata, av gamle koner, av barna...av alle. Og i et halvt år var jeg virkelig den vakreste jenta i gata. I alle fall i andres øyne. På grunn av det blonde håret og de blåe øynene mine selvfølgelig. I et halvt år kunne jeg ikke gå ut på gata uten at de fleste gutter og menn snudde seg og sendte lange blikk etter meg. Jeg kunne ikke gå på et utested uten at noen ba om å få kysse meg. Det gikk sjelden en dag uten at en forbipasserende eller en vennine fortalte meg at jeg var bonita, linda eller gostosa...americana, beatiful...

Jeg vurderte å farge håret og bruke brune kontaktlinser. Det hadde vært så utrolig morsomt å sett uttrykket til mine brasilianske venner da ;)

Jeg begynte å tenke, hvorfor i alle dager strever vi jenter med å se bra ut alltid? Hvem har sagt at det er gøy å være vakker. Det eneste det resulterer i er at du knuser hjertene til de fleste av dine guttevenner. Ikke fordi de ble forelsket i deg, ikke fordi alle de fremmede som sendte meg lange blikk akkurat likte meg, men fordi de likte håret og øynene mine. Som ikke har noe med meg å gjøre at all!

Selv om jeg på mange måter hatet det, fortsatte jeg å gå med linser og maskara. Når kamerater kom på uventa besøk i leiligheten og jeg hadde nydusja ugredd hår, briller og ingen sminke på, hatet jeg det. Følte meg utrulig stygg.

Helt til noe skjedde... Vi hadde noen venner fra en konservativ pinsemenighet. Vi møtte en dame på busstasjonen fra denne menigheten. Hun evangeliserte. Hun fortalte oss hvordan bibelen forteller at vi jenter ikke skal smykke oss med gull og diamenter, men med den hellige ånd. Selv bruker de ikke sminke, armbånd eller smykker. De går alltid i skjørt til knærne og t-skjorter. For min del går de litt for langt, men de satte fingeren på et svakt punkt. Hvorfor kunne jeg ikke vise meg selv med briller uten sminke uten å tenke at jeg var utrolig stygg. Hvorfor må jeg bruke tid og penger på å se pen ut, når jeg hatet at all oppmerksomheten pga utseendet uansett? Det er jo innsida som teller? Dessuten er bibelen nokså klar på saken. Vær ikke bekymret for klær på kroppen. Gud er på hjertet, ikke på det ytre. osv..

Så i et halvt år nå, har jeg droppet sminken og linsene og tatt de fram i bare spesielle anledninger. Jeg har følt meg stygg ja...men samtidig er det litt befriende...

men det er en liten kamp å kjempe, og så mange ganger skulle en ønske at en bare var en gutt...

det irriterer meg at jeg må tenke på det...det irriterer meg at jeg lar det går utover det at jeg faktisk begynner å dømme andre, være misunte på de som er pene, når jeg vet at hvis jeg bare hadde sminkt meg og tatt på linsene, hadde jeg ikke sett så verst ut jeg heller...at jeg nesten ser på det som en synd å pynte meg, for det er det ikke!

Likevel er jeg litt stolt over å ha klart å ikke bry meg så mye i et halvt år. Jeg har bevist at jeg ikke er avhengig, at det ikke har kontroll over meg, at jeg kan ta av masken. Men jeg kjenner at jeg har litt lyst å ta den på igjen. fordi jeg tror ikke at mascara og linser er en farlig maske å gå med, det er bare snakk om å gjøre hverdagen litt bedre for de som ser meg, er jo mye gøyere å se på noe fint ;)

hmm...det er rare greier...men om jeg nå klarer å gidde å stå opp tidligere for å sminke meg....det tviler jeg egentlig sterkt på..så vi får se ;)

salmo 139 - salmene 139 (les den!)

Senhor, tu me sondas, e me conheces.
2
Tu conheces o meu sentar e o meu levantar; de longe entendes o meu pensamento.
3
Esquadrinhas o meu andar, e o meu deitar, e conheces todos os meus caminhos.
4
Sem que haja uma palavra na minha língua, eis que, ó Senhor, tudo conheces.
5
Tu me cercaste em volta, e puseste sobre mim a tua mão.
6
Tal conhecimento é maravilhoso demais para mim; elevado é, não o posso atingir.
7
Para onde me irei do teu Espírito, ou para onde fugirei da tua presença?
8
Se subir ao céu, tu aí estás; se fizer no Seol a minha cama, eis que tu ali estás também.
9
Se tomar as asas da alva, se habitar nas extremidades do mar,
10
ainda ali a tua mão me guiará e a tua destra me susterá.
11
Se eu disser: Ocultem-me as trevas; torne-se em noite a luz que me circunda;
12
nem ainda as trevas são escuras para ti, mas a noite resplandece como o dia; as trevas e a luz são para ti a mesma coisa.
13
Pois tu formaste os meus rins; entreteceste-me no ventre de minha mãe.
14
Eu te louvarei, porque de um modo tão admirável e maravilhoso fui formado; maravilhosas são as tuas obras, e a minha alma o sabe muito bem.
15
Os meus ossos não te foram encobertos, quando no oculto fui formado, e esmeradamente tecido nas profundezas da terra.
16
Os teus olhos viram a minha substância ainda informe, e no teu livro foram escritos os dias, sim, todos os dias que foram ordenados para mim, quando ainda não havia nem um deles.
17
E quão preciosos me são, ó Deus, os teus pensamentos! Quão grande é a soma deles!
18
Se eu os contasse, seriam mais numerosos do que a areia; quando acordo ainda estou contigo.
19
Oxalá que matasses o perverso, ó Deus, e que os homens sanguinários se apartassem de mim,
20
homens que se rebelam contra ti, e contra ti se levantam para o mal.
21
Não odeio eu, ó Senhor, aqueles que te odeiam? e não me aflijo por causa dos que se levantam contra ti?
22
Odeio-os com ódio completo; tenho-os por inimigos.
23
Sonda-me, ó Deus, e conhece o meu coração; prova-me, e conhece os meus pensamentos;
24
vê se há em mim algum caminho perverso, e guia-me pelo caminho eterno.

Esse salmo aqui e tao lindo!
Podemos achar que somos pequenos..sem valor..sem sentido.
Sabemos tambem que Deus e tao grande, tao bom
Mesmo assim...Ele nos cuida
Ele nos conhece
Ele nunca deixa a gente sosinha!
Podia nos deixar
Podia nos dar o que nos na verdade merecemos
mas nos deu seu amor, sua graca
desceu, sofreu
E nunca podemos nos esconder...porque Ele ja sabe tudo!
sabe quem nos somos
que nos pensamos
que nos queremos
onde nos estamos
Ele ate sabe porque nos somos

Mesmo assim....e nos que achamos que Ele esta escolhando as vezes
Que nos nao vemos Ele, como que nos queremos
e nos comecamos fazer coisas no nosso jeito

Senhor...muito obrigada, pq tu nos conhece, cuida e ama demais...nos ajuda entender isso...nos ajuda te seguir!

til deg med et hjerte

(et lite referat fra talen på lørdag på impact)

Hvert tredje sekund dør et barn av AIDS eller ekstrem fattigdom. 20% av verdens befolkning lever under 7 kr til dagen. Du skal ikke lenger enn rett over vårt egen landegrense for å finne stor nød og fattigdom, f. eks. i Russland. Som kristne har vi et oppdrag om å elske våre neste som oss selv. Hvem er vår neste? For Jesus var den neste vanlige mennesker, men også i stor grad syke og fattige mennesker.

3.mos. 30 sier at

All tiende i landet, både av grøden på marken og av frukten på trærne, hører Herren til. Den er viet til Herren.

Det vil si at 10 % av det vi tjener allerede hører Gud til, og det blir dermed helt naturlig å gi disse pengene tilbake til Ham. Det tror jeg bl.a. kan være med å gi penger til de fattige. Jesus sier:

'Kom hit, dere som er velsignet av min Far, og ta i arv det rike som er gjort i stand for dere fra verdens grunnvoll ble lagt. For jeg var sulten, og dere ga meg mat; jeg var tørst, og dere ga meg drikke; jeg var fremmed, og dere tok imot meg; jeg var naken, og dere kledde meg; jeg var syk, og dere så til meg; jeg var i fengsel, og dere besøkte meg.' Da skal de rettferdige svare: 'Herre, når så vi deg sulten og ga deg mat, eller tørst og ga deg drikke? Når så vi deg fremmed og tok imot deg, eller naken og kledde deg? Når så vi deg syk eller i fengsel og kom til deg?' Og kongen skal svare dem: 'Sannelig, jeg sier dere: Det dere gjorde mot én av disse mine minste søsken, har dere gjort mot meg.' Matt 25,34

Hvis du kjenner at Gud taler til deg gjennom dette, bør du begynne å gjøre noe med det i dag! Det finnes utallige måter å hjelpe på. Det kan være å gi penger. Hvis du tenker at det har du ikke råd til, skal du huske at Gud hadde ikke bedt deg gi en tiende hvis Han visste at du ikke hadde råd til det. Gud forteller oss at vi ikke trenger å bekymre oss for mat, klær og hus, men søke hans rike først, så skal vi få dette i tillegg. Vi har en skatt i himmelen som er større enn penger, derfor er det også lettere for oss kristne å gi.

Du kan bli fadder! Da betaler du 175 kr måneden for å hjelpe et barn til skolegang og et bedre liv i Brasil, Kina, Ecuador, Bolivia eller Filippinene. Kontakt meg hvis du vil det, så kan jeg verve deg.

Du kan be for de fattige!

Du kan besøke www.one.org

Du kan starte et eller annet gøy der du samler inn penger (høstmessa, basar, selge hjemmelagde kjeks på dørene, filmfestival, fotballturnering, sponset maratonsløp, eller sprint..)

Poenget er at vi har et ansvar å gjøre noe! Du vet hva som passer best for deg å gjøre, det viktigste er at noe bli gjordt!!

Men den som har mer enn nok å leve av og likevel lukker sitt hjerte når han ser sin bror lide nød, hvordan kan han ha Guds kjærlighet i seg? 1,john 3,17

høsten

Kjenner at jeg har gåsehud langt nedover ryggen og armene, lårene mine er dekket av et kaldt belleg. Jeg sitter tett klistret inntil panelovnen som er skrudd opp på full styrke, med en plagsom dårlig samvittighet for at jeg nå øker klimautslippene og gjør livet vanskeligere å leve for barnebarna mine (hvis de i det hele tatt har en jord å leve på, slik som vi ødelegger jorda) samtidig vet jeg at hvis far hadde sett meg nå, hadde han sagt noe slikt som, sånn går det når du alltid sitter med skjerfer og tre gensrer på deg når gradestokken heller opp mot 26 grader fordi du fryser slik. Du må venne deg til å fryse litt....Lett for han å si som ikke er en kaldblodig pyse som har tilbringt den siste vinteren i Brasil og frøset seg igjennom en rekordvarm sommer (som han for øvrig har tilbringt ute på det store, kalde nordsjøhav.

Men samtidig kjenner jeg at det kribler i magen! Jeg gleder meg til vinteren. Jeg elsker høsten. Jeg elsker vinden som får trærne til å veie, bladene til å svirvle opp i lufta og sjampolukta fra det nyvaskete håret mitt leke meg i nasen. Jeg elsker at det er mørkt ute. At det er kaldt. Luften, den gode, kalde, klare, mørke luften. Stjernene. Månen. Fuglene som er på vei til varmere strøk (lurer på om det er farlig å haike med dem?) nei, det ble feil. Jeg vil jo ikke til varmere strøk. Jeg elsker jo dette! Gode kalde vinter-Norge.

....men fyttig grisen som jeg savner Brasil

brasileiros: estou falando q eu to com muito frio, mas tb to amando o frio, o autono aqui, o ar claro, o vendo, tudo! to esperando o inverno com muito allegria!

...mas tb, nossa...como q eu to com saudade do Brasil!!

hvor lenge vil jeg vokse?

obrigada senhor, pq tu estava comigo nesse fim de semana tb...

Det er noe veldig spesielt med 9-13 åringer. I hele helgen har jeg prøvd å proppet inn i dem at det gjelder ikke å være kul i denne verden, det gjelder å bøye seg ned å være en tjener, slik som Jesus. Likevel tviler jeg på at mine andakter kan gjøre noe med at det alltid vil være en jentegjeng som skal være de kuleste, som alle de andre gjerne vil henge med, som guttene elsker å gi klemmer til å bryte fløyloven og springe inn til de om natta. Det vil alltid være et par pene jenter, med sminke og miniskjørt og et lager med til dels frekke, morsomme kommentarer som gjør dem til leirens kuleste.

Det er så rart å se på...for jeg vet at jeg var akkurat lik selv. Jeg husker gjengene, kranglene, baksnakkingen, umuligheten med å være på en leir uten at noen måtte bytte rom fordi de ble uvenner...osv..osv...

Men heldigvis er det en periode i livet som passerer, det har den i alle fall gjordt for meg...og mens det i den tiden var et mål som stod for øynene for mange av oss, ser jeg nå tilbake på det hele som utrolig teit. Alt jeg gjorde for å prøve å være kul, synes jeg nå bare er teit, og det er jeg sikkert på at læreren min, mor og far og andre voksne synes også. Kanskje til og med litt søtt...

Jeg har vokst. Føler meg gammel når dagens barn ikke har hørt om spice girls og føler meg selv fullvoksen. Men jeg er bare 10 år eldre enn dem. Lurer på hva de eldre tenker om mine idealistiske tanker? Rister de på hodet og ler litt av meg, og tenker med seg selv, jaja, hun vokser det nok av seg hun også.

Håper vel egentlig at det er litt sånn..at 30 år med livserfaring vil bety mye, mye mer enn de 10 ungdomsåra mine, selv om disse årene vel er de årene vi vokser mest på, så håper jeg at jeg alltid vil lære, alltid vil vokse, og alltid komme nærmere Gud.

Og at jeg om 10 år kan se tilbake med et like stort framskritt i mitt liv og min tro som har skjedd de siste 10 åra...

og nei...20-års talen kommer ikke før til jul...

por vcs brasileiros...pra tu, Deus

to vazia
e cheia

cheia demais
nao consigo pensar

tantas coisas

sai
na chuva
tava chuvendo
tava frio
tava lindo
é lindo
o mundo e lindo
minha vida e linda

linda, linda, linda
é um nome aqui, Linda
duma amiga
faz tempo q eu nao vi ela

pessoas
e isso ne...
e por isso...
q to trabalhando
q vou pregar

pra as pessoas
conhecer tu

sai na chuva
agua
o ceu azul
a agua...quase preta
sai nas pedras
sete pedras

pulei, pulei, a terceira falta
ou falta nao.. so q e bem pequeno
medo
pulei!! deu!!
sorri

to la agora
no meio da lagua
montanious
silencio
nenhuma casa
nenhuma pessoa

so eu
e tu

tao lindo
tao maravilhoso
tao forte

tu!
la no ceu
mas desceu
sofreu
so pra mim

ajoelhei
adorei
louvei

to louvando
mas tambem gritando
com braiva

falou sim...mas fala mais

tudo q tu fez
tudo q tu esta fazendo
tudo q tu vai fazer

confio em te
tenho que sim
mesmo que nao sei se e verdade

e verdade que tu es grande
mas que eu confio...nao sei..

me ajuda

Har vært på Global Leadership seminarer i imikirken på fredag og lørdag. Det var sykt bra! Blant annet ble det sagt at du må lære deg hva som fyller tanken din og hva som tapper deg. Og det gikk opp for meg at det å skrive fyller meg, og akkurat det har jeg ikke fått gjort på et år, og ja...du forstår kanskje tegninga?

Fysiterapauten min sier forresten og at jeg er stiv i nakken, unaturlig mye stiv i hele nakken/skuldrene, til å være så ung, og jeg må passe på når jeg blir anspent der. Akkurat nå kjenner jeg det knytter seg skikkelig, etter at jeg så vidt har begynt på en uke som, (selv om jeg tar den med knusende ro) vet jeg kommer til å bli en av de travleste på lenge. Og mitt oppi dette føler jeg ganske klart at Gud kaller meg til å slutte å tro jeg er noe, og sette av en hellig hviledag i uka, akkurat slik han har skapt meg til.

Så ja...mer om det Gud har vist meg i det siste kommer, men nå tror jeg jeg skal høre på fysioen min og Gud, o laxe litt... evt. trene...evt. be...

God bless

tilbake...

Jeg er sånn halveis tilbake i bloggverdenen igjen...etter en pause på godt og vel et år....Er litt redd for at jeg har mistet skriveevnen min. Tankene og ideene mine som tidligere måtte få et uttrykk, et uttrykk som ofte ble på bloggen, har det siste året i verste fall forsvunnet, i beste fall fått bedre uttrykksformer gjennom samtaler og taler.... Grunnen til at jeg har vært så lenge vekke, er som dere kanskje vet problemer med hendene mine, som verker når jeg skriver og bruker pc.

I vår var det så ille at bare det å skrive et passord tok knekken på meg, og legen ga meg lite eller ingenting håp, utenom at tro da kan flytte fjell. Og som en kristen er vel dette noe jeg må tro på, selv om jeg en stund hadde et ganske håpløst syn på mine henders karriere. Men fjell kan flyttes, og om det ikke har skjedd av min tro, så har jeg funnet en spesiell fysioterapaut som har knukket nakken min opp og gitt meg noen øvelser, så nå trener jeg hender, skuldre og nakke så og si hver dag, og selv om jeg ennå ikke er helt frisk, er jeg på alle måter mye bedre. Så jeg skal prøve meg litt frem og se hvor mye blogging det kan bli fremover....

Har ellers kommet hjem fra Brasil, i allefall i fysisk forstand, og tilbringt et halvt år hjemme i Norge, noe jeg synes er usannsynlig rart og tenke på. Hjertet mitt er nok ennå litt i Brasil, men det dunker ikke like ukontrollert nå som det gjorde i sommer hvis jeg plutselig en sjelden gang møter en brasilianer i Norge... Jobber nå som tid for Gud arbeider (barne og ungdomsarbeider) i Baptistkirken på Ålgård og studerer KRL på misjonshøyskolen i Stavanger.

og har enda mye kontakt med Brasil...så kanskje det blir litt portugisisk innimellom :D

tilbake...

Jeg er sånn halveis tilbake i bloggverdenen igjen...etter en pause på godt og vel et år....Er litt redd for at jeg har mistet skriveevnen min. Tankene og ideene mine som tidligere måtte få et uttrykk, et uttrykk som ofte ble på bloggen, har det siste året i verste fall forsvunnet, i beste fall fått bedre uttrykksformer gjennom samtaler og taler.... Grunnen til at jeg har vært så lenge vekke, er som dere kanskje vet problemer med hendene mine, som verker når jeg skriver og bruker pc.

I vår var det så ille at bare det å skrive et passord tok knekken på meg, og legen ga meg lite eller ingenting håp, utenom at tro da kan flytte fjell. Og som en kristen er vel dette noe jeg må tro på, selv om jeg en stund hadde et ganske håpløst syn på mine henders karriere. Men fjell kan flyttes, og om det ikke har skjedd av min tro, så har jeg funnet en spesiell fysioterapaut som har knukket nakken min opp og gitt meg noen øvelser, så nå trener jeg hender, skuldre og nakke så og si hver dag, og selv om jeg ennå ikke er helt frisk, er jeg på alle måter mye bedre. Så jeg skal prøve meg litt frem og se hvor mye blogging det kan bli fremover....

Har ellers kommet hjem fra Brasil, i allefall i fysisk forstand, og tilbringt et halvt år hjemme i Norge, noe jeg synes er usannsynlig rart og tenke på. Hjertet mitt er nok ennå litt i Brasil, men det dunker ikke like ukontrollert nå som det gjorde i sommer hvis jeg plutselig en sjelden gang møter en brasilianer i Norge... Jobber nå som tid for Gud arbeider (barne og ungdomsarbeider) i Baptistkirken på Ålgård og studerer KRL på misjonshøyskolen i Stavanger.

og har enda mye kontakt med Brasil...så kanskje det blir litt portugisisk innimellom :D

den beste helgen i verden... :P

Hmm...Har hatt ei utrulig kjekke, men travel helg:) Meg, Leandro og Mariann var på Kjerag...Utrolig vakkert! Gud e store altså!! Å så va eg i kongeparken med Leandro, og der va og Ole Thorvald :) Kulaste folkå ja... å nei..eg gjekk ikkje ut på steinen...


Pra voces brasileiros, olha aquela menina nessa fota em cima. Ela ta indo pra Vicosa. Recebe ela bem, ta? e olha como q Noruega tem uma natureza linda demais...mas mesmo assim meu coracao ainda esta no Brasil..to com saudade de voces.. A fotinha la em cima e da minha igreja a onde eu agora to trabalhando! E a terceira e da parque de divercao a onde eu trabalhei os dois ultimos meses...E a pedra...as pessoas vai pra sentar ou ficar em pe na pedra...mas eu tava com medo..nao fui...tem uma altura de 1000 metros...

Jakten på det gode liv

Jeg poster nå et langt, men bra utkast av et foredrag Frode Sætre, vår lærer på Hald hadde for oss på infieldkurset, under palmene i Rio. Lover deg at det er verdt å lese, så ta deg tid!

”Jakta på det gode liv”

Eg trur jakta på det gode liv kan samanliknast med jakta på gullkrukka som ligg ved regnbuga sin fot. Du veit vel at ved regnbuga sin fot ligg det ei krukka med gull? Den som finn den vil ha alt han treng for resten av livet (gullkrukka er eit symbol på lukke). Men den som har prøvd å gå til dit regnbuga sluttar, finn at det er umogeleg. For når du går mot den, så flytter regnbuga seg. Regnbuga flytter seg heile tida framfor deg. Om du går til du vert aldri så trøyt, så er regnbuga og gullkrukka alltid der framme, aldri her og no. Dersom du er sta og fortset å gå og gå, så vil regnbuga til sist forsvinna heilt. (Internett: anten fordi du får feil vinkel i forholdet mellom sola og regnet og deg, eller fordi det sluttar å regna.) (Parantes bemerka: Historia om gullkrukka ved regnbuga sin ende har aldri vorte verifisert. Det er faktisk ingen som har sett den. For alt me veit kan det godt henda det er ein myte.)

Eg trur at denne historia seier oss noko om korleis jakta på det gode liv ofte vert: ei jakt på noko som er umogeleg å gripa, som heile tida flytter seg framfor oss. Jfr filmen me såg. Eg trur at til ein viss grad er det slik for dei fleste av oss. Men så er det enkelte som er meir ekstreme jaktarar enn andre. Ein personlighet som eg synest illustrerer noko av vanskane med ”jakta” på ein god måte er Robbie Williams. Han er i ein situasjon der han kan unna seg alt han vil av luksus (dyre bilar, reiser, mat, klede), han kan få (og har hatt) så mange damer han vil, han er berømt over heile verda, han har oppnådd mykje av det som det er mogeleg å oppnå innan pop-industrien. Han har råd til å bruka det han vil av rusmiddel. Likevel gjev han utrykk for at han ikkje er lukkeleg, at han ikkje har funne det gode liv. Det kjem blant anna tydeleg fram i teksten på den første singelen på den siste CD’en hans, ”Feel”, der han ein stad syng: ”I just want to feel real love in a life ever after. There is a hole in my soul, you can see it in my face, it’s a real big place”. Kva hull i sjela er det Robbie Williams talar om? Og dersom ikkje han, med alt han har og har opplevd og har tilgang til, har funne det gode livet, kvar er det då?

Me skal sjå på tre ting Bibelen seier om dette:

Me er skapt til Gud
I følgje Bibelen er årsaka til at det gode liv og lukka er så vanskeleg å finna, at me lever som innvandrarar i eit land som ikkje er vårt eige, og me lengtar attende til der me kjem frå.

I byrjinga av Bibelen ser me korleis Gud og menneske levde saman. Menneske var den einaste skapningen som var skapt til å kunna vera saman med og ha fellesskap med Gud. Så lenge det var slik var det Paradis. Edens hage. Men så gjekk ting galt. Menneska i Eden byrja å mistru Gud: Gud seier han vil oss det beste, men kanskje han held tilbake noko for oss? Kanskje han eigentleg ikkje vil oss det beste? Kanskje me eigentleg ikkje treng nokon Gud i det heile tatt? Kanskje me like godt kan vera gud i våre eigne liv? Fellesskapet mellom Gud og menneske som var basert på gjensidig tillit og kjærleik, vart forgifta av mistru og mistillit. Og som me veit, når mistru og mistillit kjem inn i relasjonane våre, så varer dei ikkje. Så også her. Relasjonen mellom Gud og menneske vart broten. Menneska vart sendt ut av Guds nærleik. I Bibelen vert dette skildra biletleg, på den måten at først vert Adam og Eva send ut av Edens hage, og så etter at Kain har drept Abel, ender menneska opp i landet Aust for Eden.

”Aust for Eden” er tittelen på ein av dei tre filmane James Dean rakk å spela inn før han døyde 24 år gammal. James Dean vart på 50-60 – talet ein kultfigur for unge menneske, fordi han på ein unik måte skildrar ei blanding av opprør og trass, blanda med heimlaushet, sårbarhet og lengsel. Han skildra noko av korleis det er å bu Aust for Eden, og korleis det er å ikkje føla seg heilt heima, å lengta etter noko meir, å lengta attende til noko som me har gløymt kva er og som me ikkje veit kvar me kan finna. Ein kristen tenkjar har sagt at draumen om Eden ligg i oss menneske som ”Duften av en blomst vi ikkje har sett, ekkoet av en sang vi ikkje har hørt.” (C.S.Lewis i ”Herlighetens byrde”)

I følgje Bibelen er det altså eit grunnleggande trekk med oss menneske at me har ein lengsel i oss som peiker ut over oss sjølve. I følgje Bibelen peiker denne lengsla mot Gud, men det veit me jo ikkje. Og eg trur det er denne lengsla som ofte sender oss ut i ei endelaus jakt på det gode liv. For ein stad må jo det eg lengtar etter vera!

I følgje Bibelen er det altså Gud som er målet for denne draumen vår, lengsla vår.
”Liksom hjorten studenar etter rennande bekker, såleis stundar mi sjel etter deg min Gud.” (Sal 42,2)
”Mi sjel tyrstar etter Gud, etter den levande Gud” (Sal 42,3)
”Også evigheten har han lagt i menneskenes hjerte” (Fork 3,11)
(”Våre hjerter er urolige inntil vi finner hvile i deg Gud”. (Augustin))

Dersom det er slik (og det trur eg det er), så kastar det eit nytt ljos over jakta vår på det gode liv. Det vert det plutseleg ikkje så merkeleg at jakta på det gode liv som oftast vert som jakta på gullkrukka – umogeleg å koma fram, umogeleg å gripa. (Jfr video og Robbie Williams.) Det er ikkje så merkeleg at dersom me jagar det gode liv i materielle ting, eller makt eller status eller kjærestar eller stadig nye kick, så finn me ikkje det me djupast sett leitar etter. For behovet vårt og lengselen vår og draumen vår stikk så mykje djupar enn det desse tinga kan gjeva oss. Me lengtar etter ein annan stad, eit anna land. Etter noko som det er vanskeleg å setja ord på. Men det er ein stad der alt er godt. Der ting forblir (Vamp). Der relasjonar ikkje er så skjøre. Der lukke og kjærleik ikkje er noko som visnar bort og døyr.

Dei fleste av oss har gløymt kvar denne staden er, så me har dikta historiar om den, og gjeve den ulike namn: Utopia. El Dorado. Tirna Noir. Stadane der alt er godt.

Spel Sigvart Dagsland: ”Då barnå forsvant…”

Dvs at jakta på det gode liv peiker ut over seg sjølve. Det peiker mot noko grunnleggande i oss som menneske, om evigheten som ligg i våre hjarto og dormar. Om den stille kviskra av ein Far som gjerne vil ha oss heim att. Djupast sett er vårt sug etter det gode liv retta mot Gud. Og ingen andre ting kan tilfredsstilla denne lengsla: materielle ting, makt, status, kick, rus. Ikkje ein gang kjæreste eller ektefelle. Berre Gud.

Dersom dette er sant (som eg trur det er), kva har det då å seia for liva våre? To ting:
Så lenge me jager andre ting enn Gud, er det gode livet som gullkrukka ved regnbuga sin ende. Altså bør me først av alt søkja Gud. Det skal me koma attende til.
I tillegg trur eg at det kan hjelpa meg å gleda meg over livet slik det er. Jakta på det fullkomne fører stort sett alltid til skuffelsar. Men dersom det er slik at ingenting utanom Gud tåler vekta av mine draumar, behov og lengslar, då treng eg ikkje forventa det perfekte. Og det er litt godt. Det vert ok å ikkje ha det topp heile tida. Det vert ok å ikkje få alt til. Det vert ok å ikkje vera vellukka på alle områder. Og for meg er det frigjerande, og gjer at eg igjen faktisk kan nyta alt det gode eg trass alt har, sjølv om det ikkje er perfekt. Men då slepp eg å verta skuffa. For eksempel: I ein verden utan Gud, fell lett ansvaret for å tilfredstilla mine djupaste lengslar og behov på ”kjærleiken”. ”Kjærleiken” skal fylla alle mine behov, vera alt det som berre Gud kan vera. Dvs på kjæresten min skal vera alt dette. Eller familien min. Relasjonar og kjærleik har slik fått ein enorm vekt lagt på seg. Og eg trur det er ein for stor byrde å bære for eit menneske, at det skal møta alle mine draumar og lengslar og behov. Dersom eg forventer det av den andre, så får forholdet eit slikt press på seg at det ikkje kan vare. Men når eg ser at eg ikkje kan forvente at partnaren min skal møta alt eg lengtar etter og draumer om, skal vera Gud for meg, så er eg plutseleg fri til å verdsetja alt det gode ved han eller ho, sjølv om han eller ho ikkje er perfekt. Slik trur eg også det er på andre område. Når eg veit at det fullkomne berre finst hjå Gud, vert eg ikkje så lett skuffa over at eg ikkje finn det andre stadar. Det ufullkomne vert lettare å godta. Og det tar noko av vekta og presset av livet, og seg meg fri til å gleda meg over alt det som faktisk er bra og godt i livet mitt, sjølv om det ikkje er perfekt.


Jesus Kristus og det gode liv
Men dersom det me djupast sett søkjer når me jaktar på gullkrukka ved regnbuga sin ende er Gud, tyder det at berre ein vert kristen, så vert alt bra? Av og til kan ein få det inntrykket, men eg trur ikkje det stemmer. For når me ser i Bibelen kjem jakta vår på det gode liv inn i eit nytt perspektiv. Eit jag etter det gode livet vil nesten alltid verta eit liv som er sentrert rundt meg sjølve og mine behov. Bibelen lærer oss ein annan måte å leva på. Kort oppsummert så er ikkje Gud sitt største mål med oss at me i dette livet skal oppleva mest mogeleg ”følelsesmessig lukke”, men at me skal verta kjærlegare menneske. Og dei to tinga heng ikkje alltid saman. (GJENTA)

Berre tenkt på Jesus Kristus.
Han opplevde at mange vart sinte av det han sa
Han opplevde å verta forlate av mange som følgde han
Han opplevde at venane hans ikkje var der for han når han trengte dei mest
Getsemane: ”Og han kom i dødsangst og bad endå meir inderleg; og sveitten hans vart som bloddropar, som fall på jorda.” (Luk 22,44)
Spotting: Så spytta dei han i andletet og slo han med nevane. Andre slo han på kinnet og sa: ”No kan du vera profet, Messias, og seia kven som slo deg!”(Mt 26,67f)
På krossen: Og kring den niande timen ropa Jesus med høg røyst: ”Eli, Eli, lema sabaktani?” Det tyder: ”Min Gud, min Gud, kvifor har du forlate meg?”…Jesus ropa atter med høg røyst, og så anda han ut. (Mt 27,46.50)

Levde Jesus ”det gode liv”? Var målet for livet hans ”det gode liv”? Ivertfall ikkje, dersom me med ”det gode liv” meiner ”følelsesmessig gode opplevingar”.

Eller kva med Paulus? 2 Kor 11,24-30
Var Paulus ”lukkeleg”? Jakta han på ”det gode liv”?

Eg trur me ser at spørsmåla vert irrelevante når me snakkar om Jesus og Paulus. For det var ikkje det liva deira handla om. Paulus hadde fått møta Guds enorme kjærleik til han. Eg er ganske sikker på at Paulus ville sagt at det gjorde livet hans uendeleg mykje rikare enn det hadde vore før. Slik sett var han nok lukkelegare enn han hadde vore. Samstundes så oppdaga han noko med Guds kjærleik. Det er ein kjærleik som gjev seg sjølve for andre, ein kjærleik som ser ut over seg sjølve. ”Eg elskar, difor er du”. Ein kjærleik som er meir opptatt av å handla enn av å føla. Så sjølv om Paulus sitt liv hadde vorte rikare og meir lukkeleg, så fekk han også ein ny fokus for livet sitt: å elska Gud og andre menneske, og det kan innebera smerte og forsaking. Dei første kristne levde liv som var rike på kjærleik og signing, og som samstundes innebar forsaking og smerte. Guds mål for våre liv her på jorda er ikkje at me skal verta så lukkelege som mogeleg, i meining ”å ha så gode følelsar som mogeleg så mykje som mogeleg”. Guds mål for våre liv på jorda er å gjera oss til meir kjærlege menneske, som elsker Gud og vår neste. Og det tyder lukke og gode ting, og det tyder forsaking og smertefulle opplevingar.

Eg trur Jesus og Paulus levde dei liva dei djupast sett ønskja, og at dei opplevde at det var rike og gode liv, sjølv om dei inkluderte mange vanskelege og smertefulle ting. Kanskje er dette visdommen i historia om gullkrukka ved regnbuga sin ende: At lukka er ein av dei tinga du ikkje finn ved å søkja den. Den er umogeleg å gripa. Når me jagar den, så flytter den seg framfor oss. Difor er det luraste å gjera å slutta å jaga. Søk Gud, søk nåden og kjærleiken som du får i Jesus Kristus. Så kan det godt henda du vert lukkeleg, men då er det i så fall eit biprodukt. Noko du får i tillegg til det andre, fordi det ikkje lenger er det som er hovudmålet for livet ditt.

Jakta på det gode liv er ein komplisert sak. Når me søkjer Gud finn me altså at vår søken etter lukke kjem inn i eit heilt nytt perspektiv (jfr ovanfor). For meg er nøkkelen til å forstå kva som verkeleg er vegen til lukke og det gode liv Jesu kross, som på ulike måtar er sentrumet i den kristne tru. Kva fortel krossen oss om vegen til lukke og liv? Kort sagt ser me at for Jesus gjekk vegen til liv og herlegdom gjennom døden, og han kallar sine disiplar til å følgja han på den vegen. Ein kan altså ikkje få lukka utan å bæra ein kross. Vegen til livet går der me ventar det minst: gjennom døden. I Bibelen vert det skildra to grunnleggande ulike måtar å leva livet sitt på:
i. Gen 11: Babels tårn. Illustrerer ein allmenn konsekvens av syndefallet: higen etter å skapa seg eit stort namn. Etter å klatra opp. Etter å koma høgare enn andre. Etter makt, status. Etter å verta sett og beundra. = Mønsteret i syndefallets verden og ”Adam-livet” i oss (evt ”kjødet”).
ii. Jfr Fil 2,5-11: Jesu ”mønster”: Jesus var allereie i himmelen. Han går motsett veg. Bøyer seg ned. Vert liten. Sårbar. Gjev opp alt sitt eige for andre. Levde som ein tenar. Universets skapar døyr på ein kross. Men der snur nedstiginga, og gjennom døden går vegen opp at til himmelen. Han vinn liv og herlegdom, gjennom først å oppgjeva seg sjølve og døy. Og Paulus seier til dei kristne: ”Lat det same huglaget vera i dykk som og var i Kristus Jesus!”(v5) Alle delar av Jesu liv og lære passar inn i dette overordna mønsteret. Jfr for eksempel:
1. Dei siste skal bli dei første. (Mk 10,31)
2. Dei som vil vera store skal vera ein tenarar for alle. (Mk 10, 42-45)
3. Salig er dei fattige, osv (Mt 5,1ff)
4. Elsk dykkar fiendar (Mt 5,44)
5. Joh 13,1ff: Universets skapar og konge kneler ned og vaskar føtene til dei han veit kjem til å svikta han om nokre få timar
6. Osv. Heilt til døden på krossen.
7. Jfr også Paulus. Han også levde etter dette mønsteret. ( 1 Kor 9,19-22; 2 Kor 6,4-10.)
iii. Dette er mønsteret som gjeld i Guds Rike. Jesus seier det slik til sine læresveinar (Mt 16,24-25): ”Vil nokon vera i lag med meg, må han seia nei til seg sjølv og ta krossen sin opp og fylgja meg. For den som vil berga livet sitt, skal missa det. Men den som misser livet sitt for mi skuld, han skal finna det.” Alle som bar ein kross visste kvar dei var på veg. Dei var på veg for å verta henretta, dei skulle døy.
iv. Jesu kross lærer oss det paradokset at vegen til livet går gjennom døden, også for oss. Difor er det den som misser sitt liv som skal finna det. Dei som ”oppgjev” seg sjølve som ”får” seg sjølve. Det tyder at me er kalla til å la ”Babel-livet” / ”Adam-livet” døy i oss, og la Jesus- mønsteret vinna fram.
1. Evt andre dømer: Frans av Assissi (les bøna hans?) og Mor Theresa.


Når det går mot slutten av Paulus sitt liv set han i fengsel, og han er usikker på kva som skal skje med han. Kjem han til å verta sett fri? Kjem han til å verta drepen? Han skriv brevet til Filipparane medan han sit i fengsel, og der seier han blant anna: ”For meg er livet Kristus, og døden ei vinning. Men kan eg gjera eit arbeid som ber frukt om eg får leva lenger – då veit eg ikkje kva eg skal velja. Eg kjenner meg dregen til begge sider: Eg har hug til å fara herifrå og vera saman med Kristus, for det er så mykje, mykje betre. Men for dykkar skuld er det meir naudsynt at eg får leva.” (Fil 1,21-24)

Sjølv etter at Paulus hadde vorte kjent med Jesus, hald han fram med å lengta. Ja, han haldt ikkje berre fram med å lengta, men det virkar som om lengselen hans vart sterkare. For han hadde fått smaka det fullkomne, og visste at det finst ein stad. Ein gang skulle alle vanskane og lidingane han opplevde i dette livet ta slutt. Han hadde noko godt som venta på han. Det har me også, og det er det siste punktet me skal innom i dag.

Himmelen
For Paulus vert den kristne trua ynkeleg, dersom me ikkje reknar med oppståda og eit evig liv: ”Har vi berre for dette livet sett vår von til Kristus, då er vi ynkelegare enn alle menneske.” (1 Kor 15,19) ”Ja, eg døyr kvar dag, brør, så visst som det er dykk eg kan rosa meg av i Kristus Jesus, vår Herre. Var det berre med von for dette livet eg stridde mot villdyr i Efesos, kva hadde det gagna meg?” (1 Kor 15,31f) Utan ein himmel går ikkje trua til Paulus opp. Så går han vidare og samanliknar Jesus med Adam, som levde i Edens hage. Og han seier at på same måte som det Adam gjorde fekk som konsekvensar at alle menneske bur Aust for Eden, så har det Jesus gjort dei konsekvensane at alle menneske kan få gjenoppretta relasjonen sin med Gud og få flytta heim att. ”For liksom alle døyr på grunn av Adam, skal alle få liv ved Kristus. Men kvar til si tid: Kristus er den fyrste; deretter fylgjer dei som høyrer Kristus til, når han kjem.” (1 Kor 15,22f).

Vegen heim er opna i Jesus Kristus, den andre Adam, som Paulus kallar han. Og han seier oss at djupast sett er ikkje historia om gullkrukka ved regnbugas fot sann. For den er umogeleg å gripa. I den kristna trua finst lukka, finst den fullkomne kjærleiken, finst staden der alt er godt, der ting forblir, der relasjonane ikkje er så skjøre, der ting ikkje går så lett i stykker, der me ikkje sårar kvarandre så lett. Himmelen er ein verkeleg stad. Gullkrukka finst. Eg trur framleis ikkje at me kan gripa lukka, men me kan verta gripne. Me kan ikkje omfavna lukka og eiga den, men den kan omfamna oss, smelta oss og setja oss fri. Dvs Gud kan gjera dette, og han vil gjera dette.

Ein av dei tinga som vert sagt å kjenneteikna vår generasjon, er at me er generasjonen utan håp. Eg veit ikkje kor sant det er, for eg trur at håpet om noko godt er noko av det som er vanskelegast å drepa. Men eg trur likevel at me er oppdradd i ein kultur der me ikkje skal venta på noko. Me vert ikkje opplært i tålmod. Likevel, i den kristne trua så kjem me ikkje utanom det.

Det finst ein god nyhet til alle dei som draumer, lengtar og håper etter den gode staden, og det er at den finst. Men vegen dit går ein annan stad enn du trur. Som me har sett går den ikkje gjennom ein kvilelaus jakt på lukka. Den går tvert imot gjennom å slutta å jakta på lukka, og i staden søkja Guds sanning, nåde og kjærleik i Jesus Kristus. Når me finn det inneber det ikkje eit smertefritt liv. Det inneberer eit verkeleg liv, med både kjærleik og tap, gleder og sorger – men over heile livet finst det ein horisont, ein himmel, eit håp – om at det me lengtar etter finst. Om at den andre Adam, Jesus, kan gjenoppretta tilliten og trua vår og relasjonen til Gud, og at me har eit heimland, ein himmel i vente.

1 Kor 15,51-57.

Me har eit håp. Den gode staden finst. Og gjennom breva i NT ser me at det er noko som apostlane nytta til å oppmuntra dei kristne til å halda ut i dette livet og til å halda fram med å gjera Guds gjerning. Og det gjer Paulus også her. For etter desse fantastiske orda om korleis døden er overvunnen, held han fram med å seia:

1 Kor 15,58:

Paulus lar oss få sjå inn i himmelen, inn i håpet som ventar oss. Og så drar han merksemda vår attende til livet vårt her: når det er dette som venter dykk, ”så ver støe og urikkande; gjer alltid framsteg i arbeidet dykkar for Herren!”.

Og til det er det ikkje så mykje meir å seia enn ”amen”.



















Paulus hadde fått oppleva den fullkomne
Generasjon utan håp. Dvs viktig bodskap i dag. For utan himmel vert ”øyeblikkleg behovstilfredstilling” det einaste fornuftige.


Kva tyder så dette for liva våre?
- Tar noko av presset / tyngda / trøkket av livet og relasjonane våre, og kan slik vera med å gjera det lettare å leva. Ting treng ikkje vera perfekte. Då vert det kanskje også lettare å nyta dei? Dersom me aksepterer det ufullkomne trur eg det vert lettare å oppdaga og gleda seg over dei små gledene i livet.
- Det gjev eit nytt perspektiv på liva våre: det er ikkje det gode liv i betydninga ”følelsesmessig lukke” som er målet for livet mitt. Men Guds nåde, sanning og kjærleik i Jesus Kristus. Det viser oss igjen ein kjærleik som peiker ut over meg sjølve og mine eigne behov, og inn i andre menneske sitt liv og behov.
- Håpet




For det første: Me lever alle i landet aust for Eden, og me vil så gjerne tilbake
Me er nøydd å byrja med byrjinga. Då Gud skapte verda, står det at han skapte oss menneske i ei særstilling – av alt Gud skapte er det berre oss menneske det står om at me vart skapte i Guds bilete. Ein av dei tinga det inneber, er at me er på ein spesiell måte skapt til å leva i ein relasjon til Gud. Til forskjell frå dyr og plantar kan me kommunisera med han. Ha fellesskap med han. Ein stad står det om mennesket at ”til og med evigheten la han ned i deres hjerte”. Me er designa til å leva i ein relasjon med vår Skapar, med evigheten.

Men så skjedde det noko. Gud hadde skapt menneska med fri vilje. Og dei nytta viljen sin til å velgja bort gud, for dei ville sjølve vera Herrar over sine liv. Me les om dette i dei første kapitla i Bibelen. Adam og Eva budde på den perfekte staden. Kanskje kan me kalla staden dei budde for Utopia, Eldorado, eller Tirna Noir, for det var den perfekte staden. Det beste med den var at den var verkeleg. I Bibelen vert staden kalla for Eden. Edens hage. Der alt var fred og godt, og der Gud var nær.


Eden var der Gud var nær. Menneska vart hive ut av Guds nærleik. Me lever i landet Aust for Eden. James Dean-film: Opprør, søken, rastløyse, destruksjon. Ting er vanskelege. Relasjonar er vanskelege. Me lever Aust for Eden, men minnet om Eden finst i oss. ”Duften av en blomst vi aldri har sett, ekkoet av en sang vi aldri har hørt.” (C.S.Lewis). Dvs dei djupe draumane og lengslane som finst i oss etter den gode staden, handlar om at me på mange måtar er utanfor, og lengtar etter å koma inn igjen. ”Til og med evigheten la han i deres hjerter” – Ordspråka?
Dvs draumen om det gode, lengselen etter det gode liv, er ikkje så mykje lengselen etter ein fysisk stad, som etter ein gjenoppretta relasjon. Ifølge Bibelen er det Gud som er målet for våre lengslar, og kun han er stor nok til å møta dei. Kanskje det er det som forklarer at regnbuga alltid flytter seg framfor oss, at me ikkje finn lukka gjennom å jaga etter den. Ingen ting anna enn Gud er stor nok til å bæra vekta av våre draumar og lengslar. Då vil dei lett skuffa oss, og verta øydelagte. T.d.: parforhold – partnaren eller ektefellen skal fylla heile dette rommet i meg, skal møta alle mine behov – eit slikt forhold har dårlege forutsetningar for å vara.

Alt anna vert ein avgud, om lengslane vert retta mot dei: draumehuset, kjæresten, osv – vert ein avgud, for dei kan ikkje fylla plassen. Skuffelsen kan då vera med å øydelegga dei tinga som me i utgangspunktet var så glade i.

Difor: steg 1, dersom me søkjer lukka, er å gjenoppretta relasjonen med Gud. Det er no mobeleg gjennom Jesus Kristus. Kva så? Er alle kristne lukkelege? Alltid? Svaret på det er nei, men det er likevel i ein gjenoppretta relasjon med Gud det byrjer.




- Tommy og Tigeren: Propellhua.
- Fare i vår tid: kjærleik skal levera det berre Gud kan gjera. Det kan øydeleggja forhold, for det plasserer ei for stor vekt på det. Vil heller seia at kjærleiken mellom mann og kvinne peiker ut over seg sjølve, til den som kan levere.



- For det første kvar det me søkjer når me jagar lukka er å finna. For me søkjer ofte på galne plassar, og det har konsekvensar.
- For det andre at Bibelen problematiserer jakta på det gode liv. Eit jag etter lukke vil nesten alltid verta eit liv der sentrum er mine eigne behov: det kan vera i seg sjølve gode ting som mitt behov for tryggleik og nærhet, eller kanskje meir problematiske ting som makt og status, og for nokon kan det vera behovet for rus, kick og ekstase. Sjølv om dei fleste av desse tinga brukt på rett måte kan vera Guds gode gåver til oss, kan alle verta ein destruktiv avgud dersom dei vert sjølve hovudmålet livet mitt er retta inn mot. (Målet for våre liv er ikkje å verta mest mogeleg lukkelege menneske, i betydning av ”følelsesmessig velvære”, men at me skal verta så kjærlege menneske som mogeleg. Og kjærleiken peikar ut over meg sjølve og mine behov. ”Amo ergo es”. Illustrert i Jesus. Fil 2,6-11. Var Jesus ”lukkeleg” på krossen? Levde han ”det gode liv”? Jakta han etter ”det gode liv”? Gjorde Paulus? Peter? Nei. Dei ville følgja Jesus og leva hans kjærleik. Sjølvsagt gav det rikdom, kjærleik og gode opplevingar. Men det tydde også forsaking og følelsar av smerte. Det viktigaste var ikkje følelsane dei gjekk gjennom).
- For det tredje er me som kristne heldige. For me har eit håp om ein himmel der alt er godt.

Eg trur denne draumen eller denne lengselen er mest levande hjå oss når me er unge, i tenåra og byrjinga av 20-åra. Men så får me ofte livet i andletet. Ting vert ikkje slik eg hadde tenkt. Livet er komplisert. Relasjonar er komplisert. Draumen er der kanskje framleis, men ein må dempa den, legga band på den, og i verste fall drepa den. For ein ser at livet leverer ikkje varene, og då er det betre å dempa forventningane. Dette kan då lett tippa over i desillusjon. Draumen, lengselen, er berre ungdommeleg naivitet. Når me vert vaksne veit me at den ikkje er verkeleg.

Jakta på det gode liv peiker ut over oss sjølve og mot Gud. Noko som det blant anna virker som om Robbie Williams har innsett: ”It will come in your sweet time Lord, I’ve just got to let you in. The blind leading the blind Lord, it’s getting underneath your skin. I can feel you in the silence, saying let forever be. Love and only love can set you free.” Våre lengslar og vårt jag etter det gode liv, peiker ut over oss sjølve, og mot Gud og vår relasjon til han. Når den relasjonen er på plass, kan også alle dei andre tinga finne sin naturlege plass: festen, ekstasen, alvoret, relasjonane våre, osv.




Fortel ei historie: om jakta på gullkrukka ved regnbuens fot: flytter seg alltid. Kan aldri gripa den. Er alltid der borte, og når me kjem dit, har den flytta seg. Bak neste fjell eller horisont er den sikkert. Eller jakta på El Dorado, fjellet av gull – inspirerte mange kolonisatorar til å gå i døden (jfr V.S.Naipaul). Og då vert lett jakta på det gode liv nettopp det, ein jakt. Ofte ganske slitsam. Ingenting tilfredstiller. For meg er Robbie W eit godt døme. Han er veldig ærleg:
Rus / narkotika
Sex
Berømmelse
Materielle goder
”Feel”: “There’s a hole in my soul, you can see it in my face, it’s a real big place.” “I just want to feel real love and a …” Kvifor er han deprimert? For lukka er ikkje der. Me kan aldri fanga lukka, aldri halda den fast.
”Regnbua vil alltid gå framfor deg. Dersom du fortset, vil den forsvinna.” (Regnet tar slutt eller vinkelen vert gal)
Eg trur lukke er ein av dei tinga som ein ikkje finn ved å leita etter det, men det er eit biprodukt. Dvs lukke kan ikkje vera målet for liva våre. Men det er det, og er det difor det er så slitsamt å leva? Fordi me måler alt mot den perfekte standard?
Alt kan verta ein avgud, dersom det skal bera vekta av våre draumar og håp og lengslar. Paradoksalt nok kan det øydeleggja det. For det skuffer alltid. Kan aldri levera i lengda. Berre Gud er stor nok og verkeleg nok til det.
Når alt skuffar har me to val:
Ein evig jakt. Stadig sterkare stimuli, sterkare effektar. Jfr den flygande hollendar. Det var helvete. Å aldri koma fram, å aldri kunna gå i land, å aldri finna den havna dei leita etter.
Desillusjon, bitterhet, nummen. = vår generasjon? Robbie W: ”Feel”
Roa ned og lytta til ein annan stemme. Gud.
Gud.
Connect med Gud.
i. Årsaka til jakta er at me menneske peikar ut over oss sjølve. Det er ein lengsel i oss, ein lengsel som samstundes er sørgmodig og god, som peiker ut over oss sjølve. ”Evigheten la han i deres hjerter”. Aust for Eden. Gjenopprett relasjonen. Så ifølge Bibelen er det Gud som er målet for våre lengslar, og kun han er stor nok til å møta dei. Alt anna vert ein avgud, om lengslane vert retta mot dei: draumehuset, kjæresten, osv – vert ein avgud, for dei kan ikkje fylla plassen. Skuffelsen kan då vera med å øydelegga dei tinga som me i utgangspunktet var så glade i.
ii. Relasjonar vanskeleg for oss. Den bortkomne Faderen?
iii. Våre lengslar har eit mål og eit opphav. Siter C.S.Lewis i herlighetens byrde?
iv. Bibelen lover så liv, overflod, fred. At ting fell på plass. Likevel: ikkje eit liv i konstant lukkerus. Jfr korleis dei første kristne vart forfulgte. Paulus. Men me får så ein ny standard, eit nytt mål for liva våre:
I Bibelen ser me at målet for livet vårt ikkje nødvendigvis er å vera ”lukkelege”, i betydning å konstant gå rundt med gode følelsar. Var i så fall Jesus lukkeleg? Var Paulus? Men målet er at me skal verta meir kjærlege menneske – og dei to tinga er ikkje alltid det same. Jfr The Chosen, av Chaim Potok.
Kjærleik handlar om å leva rett. Om å ha fokus utanfor seg sjølve. Dvs det er den motsette vegen av å søkja lukke for å verta lukkeleg. Søk Gud, søk å tjena han og andre menneske, søk den andre måten å leva på, der Gud og andre menneske er i sentrum. Då får du oppleva sanninga i Ordet: ”Den som vil vinna livet sitt skal mista det, men den som mister livet sitt for mi skuld skal finna det.”
Lukka er alltid eit biprodukt. Bibelens løyndom er at vegen til livet går gjennom døden. Vegen til å finna seg sjølve går gjennom å mista seg sjølve. Du får gjennom å oppgjeva. Det du gjev til Gud, får du attende. Dersom du sluttar å jaga lukka, men istadan fokuserer på korleis eg kan elska Gud og min neste, så er det sjansar for at du finn lukka (i tillegg til forsaking og smerte) Frans av Assissi si bøn. Og det begynner med å koma til Gud, han som har skapt oss og lagt evigheten i oss, og kallar oss til å koma attende til seg.
Himmelen.

ALTERNATIVT:
Innleiing:
Finn ikkje svaret på våre djupaste behov i det materielle. Jfr Robbie Williams. Tekstane hans. Feel: ”There is a hole in my soul, you can see it in my face, it’s a real big place.”
“Me har alt, men det er også alt me har”.
Prøvd å identifisera områder eg meiner er avgjerande for eit godt liv (ikkje nødvendigvis eit lykkeleg liv. Di to tinga er ikkje nødvendigvis det same.)
Meining, Sanning, Kjærleik, Trygghet.

Meining
Har m samanheng å gjera. Historie, notid, framtid. Og har med sanning å gjera.
Skapt til fellesskap. Lengsel. Aust for Eden. Vitnesbyrd: eg trudde det var svakhet.
Dvs i den kristne tru: den djupaste årsaka til vår situasjon er ein brutt relasjon. Eit forhold som gjekk fløyten. Den gode nyheten går på at Jesus gjorde relasjonen heil igjen ved å døy på krossen for oss. (Siter noko med ”forsoning” / Far / born / kjærleik)
Leier oss over til det neste punktet som har med sanning å gjera. Jfr UFO-kulten. Den gav også meining. Ingen vits med meining dersom det ikkje er sant.
Undring – born (kutt denne?)
Behov i oss. Utan vert verda flat.
Jfr born
Jfr ”før” verda vart forklart. Før me kunne sjå alt på fjernsyn. Gjer verda spanande, mystisk. Eit slør av trolldom, av magi, av noko utanfor oss og over oss. Jfr Mali.
Ikkje tilfeldig i vår tid: Ringenes Herre, Harry Potter.
Jesus på krossen. Kolossarbrevet?

Sanning - ungdom
Leier oss over til det neste punktet som har med sanning å gjera. Jfr UFO-kulten. Den gav også meining. Ingen vits med meining dersom det ikkje er sant.
Hovudtema i moderne filosofi: kva er sant? Aktualisert av pluralismen: kulturar, religionar, livsstilar.
Psotmodernisme og eksistensialisme. Ingen kart. Ingenting å navigera etter. Kva er sant? Finst det noko som er rett og galt eller er det berre eit maktspråk?
Eksistensiell einsemd. Eksistensialistane: kan le meiningsløysa i ansiktet og gjera val. Men sanning finst ikkje. (Pol Pot)
Vanleg: sanning er ord. Me vert bombardert med ord. Dersom ikkje den kristne tru har meir å tilby enn ord er den verdlaust.
Mi oppleving: trudde eg gjekk frå fornuft til ”tru” = ufornuft. Funne ut at det går an å tenkja og vera kristen. Tyder ikkje at eg har fått heile virkeligheten inn i hovudet mitt, men har vorte overbevist om at den kristne tru er minst like intellektuell holdbar som for eksempel ateisme, eller panteisme.
Likevel: Kristendommen er unik i si skildring av kva sanning er. Buddha, Konfucius, Muhammed: ”No skal du høyra. Dette er sanninga”. Jesus: ”EG er vegen sanninga og livet”. Handlar om ein relasjon. Dvs ein er nøydd å koma nær. Ein er nøydd å overgjeva seg.

Kjærleik - vaksen
Handlar om å sjå og å verta sett. Å bli sett. Krav. Prestasjonar. Utsjåande. Ligg djupt i oss: kjærleik er noko du gjer deg fortent til.
Sexolog??? Kjærleik er å kommunisera sine eigne behov på ein tydeleg måte.
Eg tenkjer altså er eg. I Kjærleik: Eg elsker altså er du!!! Handlar om å bryta ut av seg sjølve. Om å lyfta hovudet. Lyfta blikket og sjå den andre. Om å gløyma seg sjølve. Om å verta eitt med andre.
Jfr mine eigneblink av lukke, smak av himmel: når eg gløymde meg sjølve og var ”eitt” med andre.
I kristen tru har dette sitt opphav i Gud. Kjærleiken kjem frå Gud. 1 Joh. 1 Kor 13.
Om å verta eitt med Gud og med andre menneske. Gud som Far som forblir. Ein kjærleik utan krav.
Utfordring i vår tid: Jfr Tveitereid-artikkel: den bortkomne Faderen.

Trygghet - alder
Håp. Behovet for håp blant unge i dag.
Jfr tidlegare: inga meining, inga retning. Dvs nuet er alt som står igjen.
Nyting vert målet. Søkjer sterke opplevingar. Reising. Stoff. Sex. Frå oppleving til oppleving.
Me treng håp. Gjev ei retning. Gjev ei meining for liva våre.

Overgjeving / Utfordring
Behov for å gjeva seg sjølve til noko som er større enn seg sjølve
Dvs: trua på Jesus gjev mykje bra. Likavel redd for å framstilla det som om at du då vil vera happy resten av livet.
i. Jesus bed oss beregna omkostningane
ii. Perla: sel alt og kjøper den.
iii. Den som har handa på plogen og ser seg attende er ikkje verd han.
Ein skatt: det finst noko som er sant, det finst noko som er ekte. Dine lengslar har eit mål – dei er Guds språk til deg. Kjærleik finst. Ikkje berre i bøker og filmar, men i verkeligheten.
sdf

Utfordring:
Er du klar? Vil du ha skatten? Vil du ha perla? I så fall kan du få det.

Forbøn
Evt ta imot Jesus
Tilbod om fellesskap